Last ned… - Martin Bekkelund

henne. Da de så hadde spist en stund, la gutten føttene sine sammen, og opp på tallerkenen med
dem.
Om kvelden da de skulle legge seg, var jenta kei og lei, og hun syntes det ikke var noen hjelp i å ha
slik en tull til mann. Så sa hun at hun hadde glemt noe, hun ville gå ut litt. Men det måtte hun slett
ikke få lov til; gutten ville følge med, for han var redd at hun ikke skulle komme inn igjen.
"Nei, ligg still du!" sa bruden; "her er et langt bustereip; det skal jeg binde på meg, og så skal jeg la
døren stå åpen. Synes du da at jeg blir for lenge, kan du bare dra i reipet, så drar du meg inn igjen."
Ja, det var Mattis nøyd med; men da jenta kom ut på tråkka, møtte hun en geitebukk, løste av seg
repet og bandt det på geitebukken.
Da gutten syntes hun ble for lenge ute, tok han til å dra i repet, og så dro han geitebukken opp i
sengen til seg. Da han hadde ligget en stund, ropte han:
"Mor, mor, brura mi har horn som en geitebukk!"
"Ei, stygge gutten ligger og våser!" sa mor hans; "det er hårflettene hennes vesla, vet jeg."
Rett som det var, skrek gutten igjen:
"Mor, mor, brura mi har ragg som ei geit!"
"Ei, du stygge gutten, ligger og galer!" sa kjerringa.
Men det var ingen ro å få, for rett som det var, skrek og gol gutten om at jenta hans var som en
geitebukk, både i ett og annet. Da det led på morgensiden, sa kjerringa:
"Klyv opp du, sønn min, og gjør på varmen!"
Gutten kløv opp på en hjell under taket og tente varme på noe halm og flis og annet rask som lå der;
men så ble det slik røk at han ikke kunne holde ut inne; han måtte ut og det var i det samme dagen
spratt. Kjerringa måtte også ta hyven, og da de kom ut, brente stua, så luen sto høyt opp gjennom
taket.
"Til lykke, til lykke! Hurra!" skrek gutten. Det syntes han var glup bryllupsmoro.