Last ned… - Martin Bekkelund

hengeman og mere slikt, som jeg ikke vil nevne på dette sted. - Og så har jeg et hull på min gamle
bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som kunne høve til hullet, det vet
hverken I eller jeg."
Denne prekenen var noen av almuen nokså velnøyde med. De trodde ikke annet enn at det ble en
bra prest av ham med tiden, sa de. Men de fleste syntes det var altfor ille, og da det ble prostemesse,
så klaget de på presten, og sa at slike prekener hadde ingen hørt før, og så var det en som mintes
den siste og leste den opp for prosten.
Det var en meget god preken, sa prosten; ti det var ventelig at han hadde talt i lignelser om å søke
lyset og sky mørket og dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den trange vei; og
især, sa han, var det som han lyste opp om den svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan
det skulle gå med oss til slutt. Lommen med hullet på, det skulle bety hans trang, og lappen var
offer og milde gaver han ventet av menigheten, sa prosten.
"Ja, så mye skjønte vi òg, det var prestesekken det," mente de på.
Til slutt sa prosten han syntes at menigheten hadde fått en slik bra og forstandig prestemann at de
ikke burde klage på ham, og enden ble at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det ble verre og
ikke bedre, så klaget de til bispen.
Ja, langt om lenge kom han også, og da skulle det være bispemesse. Men dagen før hadde
kullbrenneren vært i kirken så ingen visste om det, og saget løs på prekestolen, så det var såvidt den
hang der når en gikk varlig opp på den. Da så menigheten var samlet, og han skulle til å preke for
bispen, stiltret han seg opp på stolen og tok på å legge ut, som han brukte; men da han hadde holdt
på en stund, tok han hardere i, slo ut med armene og ropte høyt: "Er det noen her som har noe ondt
eller noen misgjerning på seg, da er det best han forlater dette sted; ti på denne dag vil der skje et
fall hvis make ikke er skjedd siden verdens skapelse," og dermed slo han i stolen så det dundret, og
prekestolen og presten og hele hurven ramlet ned av kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av
kirken som den ytterste dag skulle til å komme.
Men da sa bispen til almuen at han undret seg over at menigheten kunne klage over en prestemann
som hadde sådanne gaver på stolen, og så meget visdom at han kunne forutsi tilkommende ting.
Han syntes han minst burde være prost, sa han, og det varte ikke lenge heller før han ble det. Så var
det ingen råd, de fikk dras med ham.
Nå var det så at kongen og dronningen der i landet ikke hadde barn, men da kongen fikk høre at det
kanskje kunne komme et, var han nyfiken etter åvite om det skulle bli en arving til land og rike,
eller om det bare skulle bli en prinsesse. Så ble alle de lærde i landet samlet til slottet, for at de
skulle si hva det ble til. Men da de ikke var noen av dem som kunne, så husket både kongen og
bispen på kullbrenneren, og det varte ikke lenge før de fikk ham imellom seg og spurte ham ut. Nei,
han kunne ikke han heller, sa han, for det var ikke godt å gjette det som ingen kunne vite.
"Ja, ja," sa kongen, "jeg er like glad enten du vet det eller du ikke vet det, jeg, men du er jo den vise
prest og sanne profet, som kan forutsi tilkommende ting, og vil du ikke si det, skal du miste både
kappe og krage," sa kongen. "Men det er det samme, jeg skal prøve deg først," sa han, og så tok han
det største sølvkruset han eide, og gikk ned i stranden. "Kan du si meg hva som er i det kruset," sa
kongen, "så kan du nok si det andre òg," sa han og holdt på krus-lokket.
Kullbrenneren vred bare hendene og bar seg ille: "Å, du ulykkeligste kryp og krabbe på denne jord,
hva har du nå for alt ditt slit og slep!" sa han.