Last ned… - Martin Bekkelund

Tuftefolket på Sandflesa
Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa; det er en
utmerket fiskeplass, men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet. Men den som er så
heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og
stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på
skap som et naust. Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle dager var den en øy
og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu
der, og den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem som tror at Sandflesa ennå
stundom hever seg opp over havet som en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk
det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa for visst at de hadde hørt latter og
styr, spill og dans og hamring og annen romstering, og oppsang liksom til jekteoppsetting, når de
fór der forbi. Derfor satte de gjerne kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle
at han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.
Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den
eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han
hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds
gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det
gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget
ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han,
som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han,
når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."
Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en
del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid
fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror.
Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.
De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.
"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg
mener det er best vi blir over her til i morgen."
"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det
skure."
Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da
Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av
holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke
skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig
annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til
kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus."
Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så
kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans
Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.
Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og
sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han
drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han
kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte