Last ned… - Martin Bekkelund

"Nei, takk, nå skal du få den dommen som du ville gitt meg," sa gutten, og den satte han i verk med
det samme.
Da trollet hørte det, kom han inn og ba så vakkert om å slippe med livet. "Ja, du skal nok få leve,
men du skal få samme straffen som du ga meg," sa gutten, og så brente han ut øynene på trollet og
satte ham i en båt ut på havet - men han hadde ingen løver til å følge seg.
Nå var gutten alene, og han gikk der og stundet etter kongsdatteren; til sist kunne han ikke holde det
ut lenger, han fikk så sterk hug til henne at han måtte reise. Så lastet han fire skip, og skulle seile til
Arabia etter henne. En stund hadde de god og føyelig vind, men så ble de liggende værfast ved en
bergholme. Der gikk skipsfolkene i land og drev omkring til tidsfordriv; så fant de et stort digert
egg, mest som et lite hus. Det la de til å slå og banke på med store steiner, men de var ikke i stand
til åfå det sund. Gutten kom etter med sverdet og skulle se hva det var for leven, og da han fikk se
egget, mente han at det kunne ikke være noen sak åfå det i stykker, hugg til med sverdet så egget
kløvnet, og så kom det ut en unge så stor som en elefant.
"Nå har vi visst stelt oss ille," sa gutten; "dette kan komme til åkoste livet vårt," sa han, og så spurte
han sjøfolkene om de var kar for åseile til Arabia på fire og tyve timer, når de fikk god vind.
Jo, det skulle de være god for, mente de.
Så fikk de god vind, seilte avsted, og var i land i Arabia på tre og tyve timer. Straks kommanderte
gutten skipsfolkene til å gå opp og grave seg ned i en sandhaug, så de nettopp kunne se skipene.
Skipperen og gutten gikk opp på et høyt berg og satte seg under en toll. En time etter kom fuglen
med bergholmen i klørne og slapp den over flåten, så skipene sank. Da den hadde gjort det, gikk
den til sandhaugen, og slo med vingene, så den nær hadde tatt hodene av dem, og opp under tollen
så fort at den svingte gutten rundt omkring. Men gutten var ferdig med sverdet, og hugg til fuglen,
så den stupte død.
Så gikk han til byen, og der var det vel glede over at kongen hadde fått igjen datteren sin. Men nå
hadde han gjemt henne bort selv, og lovt ut det, at den som kunne finne henne, skulle få henne, enda
hun var lovt bort før.
Som han gikk, møtte gutten en som solgte kvitbjørnhuder; en av de kvitbjørnhudene kjøpte han og
tok på seg. Den ene skipperen måtte ta en jernlenke og leie ham i, og så reiste han omkring i byen
og gjorde kunster. Til sist spurtes de hos kongen, at aldri noen hadde sett slikt spell, kvitbjørnen
danset på alle slags vis, etter som de kommanderte den. Så kom der bud at han skulle komme til
kongen og gjøre kunster der, for kongen ville se den.
Da han kom inn, ble de redde alle sammen, for de hadde aldri sett slikt et dyr; men skipperen sa det
var ingen fare ved det, uten de lo av den; det måtte de ikke, ellers slo den dem i hjel. Da kongen
hørte det, formante han dem og sa til hoff-folkene at de måtte ikke le. Men da det led på, kom
kongens terne inn, og tok til å briske seg å le; så drev kvitbjørnen til henne, så hun fløy i filler.
Hoffolkene til å bære seg, og skipperen aller mest. "Å pytt," sa kongen, "det er bare en terne om å
gjøre, det blir min sak og ikke Deres."
Da de sluttet, var det sent på kvelden. "Det er ikke verdt du går ut med den nå det er så sent," sa
kongen; "den kan få ligge her i natt."
"Kanskje den kan få ligge bak ovnen?" sa skipperen.
"Nei, den skal ha dyner og puter å ligge på," sa kongen, og fant fram en hel røys. Skipperen fikk
ligge i et kammers ved siden av.