Last ned… - Martin Bekkelund

Så gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der inne sto en hest og åt av en tønne med
gloende ildmørje, og bak den sto det en havretønne.
"Hvorfor eter du ikke av havretønna?" sa Mumle Gåsegg.
"Fordi jeg ikke er god for å snu meg," sa hesten.
"Jeg skal nok snu deg," sa Mumle.
"Slit heller av meg hodet," sa hesten.
Så gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa han var bergtatt og omskapt til en hest
av trollet, og han hjalp ham til å finne sverdet, som trollet hadde gjemt på sengebunnen, og oppi
sengen lå gamlemor til trollet og snorksov.
Hjem igjen fór de til vanns, og da de var kommet utpå, kom gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke
nå dem; så ga hun seg til å drikke, og hun drakk så det minket og vannet falt; men havet rådde hun
ikke med ådrikke opp - så sprakk hun.
Da de kom til lands, sende Mumle Gåsegg bud at kongen skulle hente sverdet. Han sendte fire
hester, nei de rugget det ikke; han sendte åtte, og han sendte tolv, men sverdet ble der det var, de
orket ikke å flytte det av flekken. Men Mumle Gåsegg tok det alene og bar det fram.
Kongen trodde ikke sine egne øyne da han så Mumle igjen, men han låt vel og lovte både gull og
grønne skoger; og da Mumle ville ha mer arbeid, sa han han fikk reise ut til trollslottet han hadde,
det som ingen torde være på, der fikk han ligge til han hadde bygd bro over sundet, så folk kunne
komme fram dit; var han god for det, skulle han lønne ham vel, ja gjerne gi ham datteren sin, sa
han.
Ja, det skulle han være god for, mente Mumle Gåsegg.
Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som nådde så langt at de kom fram, lå der både drept
og plukket så små som gryn, og kongen tenkte han aldri skulle se ham mer, når han fikk ham dit.
Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en passelig vrang og vrien furukubbe, en
telgjeøks, en blei og noen feitvedstikker, og så den vesle legdegutten i kongsgården.
Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var så stri som en foss; men han satte bena i bunnen
og vasset fram, så han kom over til sist.
Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det varte ikke lenge før det ble slik brak
og larm som de skulle snudd opp ned på hele slottet. Døren fór opp på vid vegg, og han så ikke
annet enn en gapende kjeft fra dørstokken opp til dørbjelken.
"Der har du en jafs, smak på den," sa Mumle og kastet legdegutten i gapet. "La meg så se hva du er
for en, kanskje det er kjens folk?"
Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til å spille kort; han ville vel friste å tjene
igjen noe av den landskylden Mumle hadde truet av mor hans da han gikk på krav for kongen. Men
hvorledes det gikk, så var Mumle den som vant, for han hadde satt kors på de beste kortene, og da
han hadde vunnet av ham alt det han hadde på seg, måtte Gamle-Erik gi Mumle av det gullet og
sølvet som var på slottet.
Rett som det var, gikk varmen ut for dem, så de ikke kunne skjelne kortene fra hverandre.