Last ned… - Martin Bekkelund

"Hvem graver du denne graven for?" spurte jeg, i det håp at det kanskje kunne utspille seg en
samtale av dette spørsmål.
"For fanden og kjerka," svarte graveren. Dette måtte jeg be om en forklaring på.
"Fanden tar sjela og kjerka får pengene," svarte han.
"Ikke slik; jeg mente, hvem skal ligge i graven?"
"Ei dau kjerring," svarte graveren.
Dermed var broen kastet av. Jeg innså at dette kunne ikke føre til noe ønskelig resultat. Utålmodig
over regnet, som igjen begynte å ruske, og ergerlig over min efter all sannsynlighet mislykkede
ekspedisjon fortalte jeg graveren at jeg hadde søkt ham for å få høre eventyr og historier fra gamle
tider; sa at han saktens ikke skulle fortelle meg dem for ingenting, at det endog måtte glede ham å
kunne fortelle dem for en person som meg, som trodde på slikt, hva folk i alminnelighet ikke gjorde
i våre dager, osv.
Under denne talen så graveren av og til på meg med sitt stedige hesteblikk, som kullkastet alle mine
forhåpninger.
"Enten folk trur det jeg forteller, eller de ikke trur det, er jeg like glad," sa han. "Men det jeg har
hørt og det jeg veit, det veit jeg, og jeg vil ikke være narr for noen og sitte og fortelle som ei
rørkjerring. Om det så var for kongen sjøl," tilføyde han til ytterligere bekreftelse.
Jeg var allerede i ferd med å gå, da han igjen stanset, halvveis vendt fra meg. Efter å ha skjøvet
hatten bort på det ene øret, begynte han å lete først i den ene, så i den andre vestelommen; men han
lot ikke til å finne hva han søkte; for ansiktet ble synlig lengre, især efter at han hadde anstillet en
ny fruktesløs ransakelse av begge de angjeldende lommer.
Jeg skjønte straks at hans tobakk var sloppet opp, og tenkte fornøyd: nu er turen kommet til meg. I
botaniserkassen hadde jeg en av Tidemands så meget efterspurte kvartruller, og idet jeg lot som jeg
grep efter lommetørkleet laget jeg det ved et lite knep slik at bemeldte kvartrull falt ned like på
randen av den grav han sto i. Ganske rolig bøyde jeg meg ned efter den, men unnlot ikke å bemerke
det solglimt som gikk over graverens ansikt ved dette syn. Liksom i tanker viklet jeg den opp,
lokket på min hornede venn, som sto på graven, tett ved, og lot den bite et stort stykke av rullen.
"Hvor langt er det til Tønsaker?" spurte jeg.
Graveren mumlet noe om å misbruke Guds gaver, men svarte dog høfligere enn før, at det var som
en halv fjerding på den andre siden av sundet.
"Og til gullverket?" spurte jeg.
"Ei mil," sa graveren. "Men hvor kommer den karen fra da, med forlov om jeg tør spørre?" tilføyde
han med det pussigste uttrykk i ansiktet.
"Sist kommer jeg fra Store Finstad, hvor jeg spurte efter Per graver," svarte jeg, og la rullen i kassen
igjen, efter å ha gitt geitebukken enda et stykke. På denne fulgte ikke noe svar, men Per graver ga
seg til å grave med megen iver. Foruten jord og sten kastet han halvråtne tresplinter og smuldrende
ben opp med spaden. Blant benene som rullet bort til mine føtter, var et kvinnelig kranium av en så
skjønn og fullendt form at Rezius ville ha ansett det for et ideal av den skandinaviske typus. Jeg tok
det opp og betraktet det oppmerksomt.