Last ned… - Martin Bekkelund

Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger både på Grønland og i Gamlebyen,
får ikke lenger de underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er nemlig opplysningen
steget så høyt at istedenfor å rishye byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i
nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar de nu mor Torgersen eller en annen
signekjerring støpe over barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av barnets bleier til
Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser barnets sykdom og skjebne og derefter avgjør
hvordan det skal gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de underjordiske flyttet; for
den evindelige trommingen og skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av de
svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over Ekebergkongens tak og rystet huset
hans så sølvtøyet dirret på veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt i 1814
med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av kollete og brandete kyr.
"Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så mye flytningsgods og så stor en bøling
da?" sa mannen.
"Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke holde ut denne skytinga og
dommeneringa," svarte Ekebergkongen, og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt.
[1] Dette stykket er skrevet i 1838.