Last ned… - Martin Bekkelund

Ekebergkongen
I min barndom var det blitt en sedvane for meg og noen kamerater å dra ut til Ekeberg om
søndagseftermiddagene. Hele den lange uken gledet vi oss til denne eftermiddagen vi skulle
tilbringe i det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de siljefløytene vi skulle vri, de
funklende bergkrystaller vi skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble eldre, lot
vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten
gå muntert efter apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss lystig med
insekthåven i den øde egn omkring den falleferdige varden for å fange den ridderlige machaon, som
ved sin lette flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve. Det som især gjorde disse
egnene så tiltrekkende for meg, var imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske
siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den svovelgule machaon, men den romantiske
hemmelighetsfullhet som gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse steder,
ønsket om åoppleve noe eventyrlig, tanken om all den herlighet som gjemte seg inne i berget, og
om de mystiske vesener som efter sagnet fantes i bergets dyp.
Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott har mere og mere forstummet,
men et og annet av det jeg hørte i min barndom, lever ennu i min erindring, og det har jeg her søkt å
oppfriske.
For en halvhundre år tilbake i tiden[1] var Ekeberg ikke så ryddet og bebodd som nu; det var
overgrodd med skog og kratt, og fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn
Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte nede i bakken på den venstre side
av veien, hvor den svinger oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På dette
stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er sommerdans og forfriskningslokale for de
spaserlystne "unge herskaper", som i de første sommernetter drar ut "for å høre gjøken".
Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid jeg taler om, en fattig kurvkone, som
kummerlig nok slo seg igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en vending
vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.
"Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når du kommer i barselseng," sa hun for
spøk til padden, som straks begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.
Noen tid efter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra byen og satt foran skorstenen og
spant, kom det en fremmed mann inn til henne.
"Hør du," sa han, "kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når
hun gjør barsel, så som du har lovet, så skal du ikke angre det."
"Å Gud hjelpe meg så sant," sa konen, "det kan nok ikke jeg, for jeg forstår meg ikke noe på det."
"Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det," sa mannen.
Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være jordmor, og det sa hun til ham; men
mannen svarte:
"Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien for deg da du gikk etter vann, det var
kjerringa mi. Vil du hjelpe henne," vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være noen
annen enn Ekebergkongen, "så skal du aldri angre det, jeg skal forskylde deg vel for det, men du må
ikke ødsle med pengene jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må du tale
om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe menneske engang."