Last ned… - Martin Bekkelund

Jomfru Maria og svalen
Det var en gang en vakker sommerdag jomfru Maria satt og sydde ute i det grønne. Hun hadde lagt
gullsaksen og det røde silkenøstet ved siden av seg; men rett som hun tok etter det, så var det borte.
Hun lette og hun lette, og hun spurte alle trær og alle dyr, både fugl og fisk, om noen av dem hadde
tatt nøstet og saksen; men de sa nei alle sammen, de hadde hverken sett det eller rørt det. Med det
samme kom svalen flyvende forbi og kvitret:
"Gutter og jenter,
gutter og jenter
sitter på låven,
kysses og klappes - -
Jeg satt og så på,
ja satt og så på!"
"Det er du som har tatt saksen og nøstet!" sa jomfru Maria; "for ingen annen vimser omkring som
du, både høyt og lavt, rundt hus og hjem, under sky og himmel, og i den grønne eng!"
"Jomfru Maria skylder meg, skylder meg
for saksen og silkenøstet,"
sa svalen.
"Tok jeg dem, tok jeg dem?
Det er løgn, er det!
det er det!
Er det sant,
vil jeg synke i sjø!
Gi nøstet satt i bringen
og saksen i enden
på den som tok dem, tok dem!"
"Selv sa du dommen," sa jomfru Maria, "og som du ville, skal du få det. Både nøste og saks skal du
bære til merke, og om vinteren skal du ligge på bunnen av sjøer og tjern. Men fordi du løgster meg,
enda du selv både løy og stjal, skal du bygge i ufred under tak og røst, og aldri komme på grønn
gren."
Fra den dag flyver svalen om med den røde flekken etter silkenøstet i strupen og med saksen til
stjert. Om høsten tumler den seg omkring mellom folket som arbeider på åkeren, og skyter seg ofte
like inn på dem, som den ville ta farvel før den ga seg på langreis. Men den tenker ikke på å fare
sydover; den skal til bunns og legge seg i vinterdvale i myrer og tjern, som jomfru Maria sa, og det
gjør den vel også, dersom det er sant det folk forteller, at de finner den i hele klumper på
vassbunnen.
Men svalen vil ikke være ved annet enn at den reiser bort med de andre fuglene om høsten; og det
første en hører den om våren synger den:
"Om høsten når jeg reiser,
er alle husene fulle;
om våren når jeg kommer igjen,
er alle husene tomme,