Last ned… - Martin Bekkelund

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for
sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.
Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av
ryggen på ham, om han ikke gjorde det.
Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens
mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet
til å gjøre den av, sa han.
Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt
timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han
bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de
være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.
Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange
dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han
nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i
jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det
var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær
kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte
med kongen og tok imot ham både godt og vel.
Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme,
og siden den tid var han mest som en halvtulling.
Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute
ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han
var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom
Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok
vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. "Legg hodet i fanget mitt du,
så skal jeg lyske deg," sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet
han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.
Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en
hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han
etter ham: "Tvi," sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet
som en fisk på tørre landet.
"Hu hu!" sa trollet; "sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg," sa han.
"Tvi!" sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.
"Hu hu! Hva glaner du på meg etter?" sa trollet til Askeladden, "hu hu!" Så kastet det jernstauren
etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han
kom seg unna med det samme trollet kastet.
"Tvi for kjerringstykker!" sa Askeladden. "Hit med tannstikka di, skal du få se kast!" Ja trollet
nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under
himmelen både i syd og i nord.
"Hu hu! Hva glaner du etter igjen?" sa trollet. "Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til," sa
Askeladden; "ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg," sa han. "Nei, la den sitte som den