Last ned… - Martin Bekkelund

sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut
med den.
Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og
var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og
snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.
Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i
storskreppen. Så fór han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik
hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, dengte
han først mor si, og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom innpå ham også,
for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge
skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han
orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i
skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene
bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot
klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin - der lå han.
"Der har du landskylden," sa Mumle Gåsegg, da han kom til kongsgården, og slengte
pengeskreppen bort til kongen så det braket i svalen.
Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og hjempass, om han ville ha det; men
Mumle Gåsegg ville bare ha mer arbeid.
"Hva skal jeg gjøre nå?" sa han.
Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise til bergtrollet som hadde tatt
bestefarssverdet hans, på det slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.
Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i veien igjen, og han gikk både langt og
lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet skulle være som
hadde tatt bestefarssverdet til kongen.
Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, så Mumle ikke var kar for å komme
inn.
Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på en fjellgård og lå og brøt stein oppe i
disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så berget revnet og
storsteinen veltet utover som hus; men da han skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så
var det oppett alt sammen.
"Jeg bruker å ha god mathug sjøl," sa Mumle, "men den som har vært her, er verre til å ete, for han
har ett bein også," sa han.
Så gikk det den første dagen, og det gikk ikke bedre den andre. Den tredje dagen la han i veien og
skulle bryte berg igjen, og tok med det tredje matlasset, men da la han seg bak det, liksom han sov.
Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv hoder, og ga seg til å smatte og ete på maten
hans.
"Nå er det laget til, nå skal jeg ete," sa trollet.
"Det skal vi knabbes om!" sa Mumle og slo med klubben så hodene trillet av det.