Last ned… - Martin Bekkelund

Kullbrenneren
Det var engang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var også kullbrenner. Da faren var død,
giftet sønnen seg, men han ville ikke ta seg noe til; skrøpelig var han til å passe mila også, og til sist
ville ingen ha ham til å brenne kull mer. Men så hadde han fått brent en mile engang da, og reiste til
byen med noen kullass og solgte, og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på bygaten og så seg
om. På hjemveien kom han i lag med granner og bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det
han hadde sett i byen. Det artigste han så, sa han, det var at det var så mange prester der, og dem
gikk alle folk og hilste på og tok av seg lua for; "jeg skulle ønske jeg var prest jeg også, så hilste de
kanskje på meg òg; nå læst de mest ikke se meg," sa han.
"Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du òg," sa grannene til kullbrenneren; "men nå
er vi ute og ferdes likevel, så kan vi reise på auksjon etter gamlepresten og få oss en tår, og imens
kan du kjøpe kappa og kragen," sa de. Ja, de gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en
skilling igjen.
"Nå har du vel både levemåte og skillinger?" sa kjerringa.
"Ja, nå skal det bli levemåte, mor," sa kullbrenneren, "for nå er jeg blitt prest!" sa han; "her ser du
både kappa og kragen!" - "Det skal du få meg til å tro; sterkt øl gjør store ord," sa kjerringa, "du er
like sæl hva for en ende snur opp, du," sa hun.
"Du skal hverken syte eller kyte av mila før køla er kjølnet," sa kullbrenneren.
Så var det en dag det reiste så mange prestkledde folk forbi hos kullbrenneren på veien til
kongsgården, så de kunne skjønne det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren ville være med, han
òg, og tok på seg presteklærne. Kjerringa mente det var vel så vist å være hjemme, for kom han til å
få en hest å holde for en storkar, så gikk den vel i strupen, den tobakkskillingen han fikk for det
også. "Alle taler om drikken, men ingen om tørsten, mor," sa mannen, "dess mer en drikker, dess
mer en tørster," sa han, og så strøk han til kongsgården. Der ble alle de fremmede bedt inn til
kongen, og kullbrenneren fulgte med, han òg. Så sa kongen til dem at han hadde mistet den dyreste
fingerringen sin, og han trodde visst at den var stjålet. Derfor hadde han bedt sammen alle de
prestlærde i landet, om det var noen av dem som kunne si ham hvem tyven var. Og så lovte han ut
at han skulle lønne den som kunne si det; var han i prestlære, skulle han få kall; var det en prest,
skulle han bli prost; var det en prost, skulle han bli bisp, og var han bisp, skulle han bli nest etter
kongen. Så gikk kongen fra den ene til den andre og spurte dem alle sammen, og da han kom til
kullbrenneren, så sa han: "Hvem er du?" - "Jeg er den vise prest og den sanne profet," sa
kullbrenneren. - "Så kan du vel si meg hvem som har tatt ringen min da?" sa kongen.
"Ja, det er ikke rent ut av von og vett at det som har skjedd i mørket, kan syne seg i lyset," sa
kullbrenneren; "men det er ikke alle år at laksen leiker i furutopp," sa han. "Nå har jeg lest i sju år
for meg og mine, og har ikke fått kall enda, så skal tjuven fram, må jeg ha god tid og mye papir, for
jeg må skrive og regne gjennom mange land."
Ja, han skulle få god tid og så mye papir han ville, når han bare kunne skaffe fram tyven.
Så kom han opp på et kammers for seg selv i kongsgården, og det varte ikke lenge før de skjønte at
han måtte kunne mer enn fadervår, for han skrev opp så mye papir at det lå der i digre dynger og
hauger, og det var ikke én som skjønte et ord av alt det han skrev, for det så bare ut som kroker og
kråketær. Men tiden led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så ble kongen kei av det, og så sa han,
at kunne han ikke skaffe fram tyven om tre dager, så skulle han miste livet.