Last ned… - Martin Bekkelund

fingeren og talte dem igjen, men det var ikke borte så mye som en hareunge engang. "Det var gutt
det!" sa prinsessen.
Neste dagen fór han til skogs og skulle gjete igjen. Men som han lå og latet seg i en jordbærbråte,
sendte de stuepiken i kongsgården bort til ham; hun skulle se til å få greie på hvordan det gikk til at
han var kar for å gjete kongens harer så vel.
Ja, han tok fram pipa og viste henne, og så blåste han i den ene enden, så de fór som en vind bort
over alle hauger og åser, og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten og sto på
rekke og rad igjen.
Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi hundre daler for den, om han ville selge
den, sa hun.
"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; for penger var den ikke til fals, men ville hun gi ham
de hundre dalerne og en kyss for hver daler, så skulle hun få den, sa han.
Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham to for hver daler, og takk til.
Så fikk hun pipa. Men da hun kom fram til kongsgården, var pipa vekk, for Espen Askeladd hadde
ønsket den til seg igjen, og da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en annen
saueflokk, og alt det kongen talte og pekte, så hjalp det ikke, det manglet ikke et hår.
Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien, for at hun skulle få fra ham pipa. Hun
gjorde seg blid som en lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge henne pipa og
si henne hvordan hun skulle bære seg at for å få den vel hjem med seg.
"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; og den var ikke til fals, sa han; men det var det samme,
han fikk gjøre det for hennes skyld, ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på kjøpet for hver
daler, så skulle hun få pipa, og ville hun bli ved den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak
det.
Det var høy pris på den harepipa, syntes prinsessen, og hun kvidde seg liksom for å gi ham kyssene;
men siden det var i skogen, så ingen så eller hørte det, så fikk det skure, for pipa måtte hun ha, sa
hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og
klemte på den hele veien; men da hun kom til kongsgården og skulle vise den fram, var den borte
mellom fingrene på henne.
Neste dag ville dronningen selv i veien og få fra ham pipa, og hun mente nok hun skulle få den med
seg hjem også.
Hun var mer knipen på skillingen hun, og bød ikke mer enn femti daler, men hun måtte legge på så
det ble tre hundre. Askeladden sa det var mye til pipe, og det var rent skambud, men for hennes
skyld fikk det være det samme; ville hun gi ham tre hundre daler og en smellkyss på kjøpet for hver
daler, så fikk hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke så pruten.
Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den vel attpå; men det gikk ikke henne
det granne bedre enn de andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte, og om kvelden kom
Espen Askeladd drivende med kongens harer som med en tam saueflokk.
"Det var skrap alt i hop," sa kongen; "jeg får nok i veien sjøl, skal vi få fra 'n denne skarvepipa; det
blir nok ikke annen råd, kan jeg skjønne." Og da Espen Askeladd var kommet vel til skogs med