Last ned… - Martin Bekkelund

kongen med det, og da kongen hørte det, ropte han på Askeladden og sa: "Brødrene dine sier at du
kan skaffe igjen datter mi, og nå skal du gjøre det." Askeladden svarte han hadde aldri visst det var
kongens datter, før kongen sa det selv, og kunne han frelse henne og hente henne, så skulle han visst
gjøre sitt beste; men to dager måtte han ha til å områ seg og ruste seg på. Det skulle han få.
Gutten tok fram det grå ullgarnsnøstet og kastet i veien, og det trillet foran, og han gikk etter, til han
kom til den gamle kjerringa som han hadde fått det av. Henne spurte han hva han skulle gjøre, og
hun sa han skulle ta med den gamle børsa si, og tre hundre kasser med spiker og hesteskosøm, og
tre hundre tønner bygg og tre hundre okseskrotter, og trille nøstet i veien, til han møtte en korp og
en trollunge, så kom han nok fram; for de to var av slekta hennes. Ja, gutten gjorde som hun sa; han
gikk innom i kongsgården og tok den gamle børsa si, og ba kongen om spiker, kjøtt og flesk, og
hester og gutten og kjøredoning til å få det fram med. Kongen syntes det var mye forlangt; men når
han kunne skaffe igjen datteren, skulle han få alt han ville kreve, om det så var halve riket, sa han.
Da gutten hadde rustet seg, trillet han nøstet i veien igjen og han hadde ikke gått mange dagene, før
han kom til et høyt berg; der satt det en korp oppe i en furu. Askeladden gikk til han kom tett
innunder, og la til åsikte og peke med børsa. "Nei, skyt ikke, skyt ikke meg, så skal jeg hjelpe deg,"
skrek korpen. "Jeg har aldri hørt noen har kytt av korpesteik," sa gutten, "og siden du er så nødig
om livet ditt, så kan jeg gjerne spare deg." Så kastet han børsa, og korpen kom flygende ned og sa:
"Her oppe på dette fjellet går det en trollunge som har tullet seg bort, så han ikke kan komme ned
igjen; jeg skal hjelpe deg opp, så kan du få følge ungen hjem og få deg en lønn som du vel kan
trenge. Når du kommer dit, byr trollet deg alt det gildeste han har, men det skal du ikke vøre, du
skal ikke ta noe annet enn det vesle grå eselet som står bakom stalldøren."
Så tok korpen gutten på ryggen og fløy opp på berget med ham og satte ham der. Da han kom et
stykke innover, hørte han trollungen kvinket og bar seg ille for han ikke kunne komme ned igjen;
gutten talte nokså vel med ham; de ble venner og vel forlikt, og han tok seg på å hjelpe ham ned, og
så skulle han følge trollungen hjem i trollgården, så han ikke skulle tulle seg bort på hjemveien. Så
gikk de til korpen, og han tok dem på ryggen begge to og bar dem like til bergtrollet.
Da trollet fikk se igjen ungen sin, ble han så glad at han glemte seg selv, og sa til gutten han kunne
følge med inn og ta hva han ville, for det han hadde frelst sønnen hans; han bød ham både gull og
sølv og alt det som rart og dyrt var; men gutten sa han helst ville ha seg en hest. Ja, han skulle få
hest da, sa trollet, og så bar det til stallen med dem. Der var det fullt av de gildeste hester, de skinte
både som sol og måne; men gutten syntes de var for store til ham alle i hop. Så gløttet han bakom
stalldøren, og så fikk han se det vesle grå eselet som sto der. "Det vil jeg ha," sa han, "det er min
like; detter jeg av, så er jeg ikke lenger fra bakken enn som så." Trollet ville nødig miste eselet, men
siden han hadde sagt det, måtte han stå ved det. Så fikk gutten eselet med sâl og biksel og alt det
som til hørte, og så fór han avsted.
De reiste gjennom skog og mark, over fjell og vide heier. Da de hadde reist lenger enn langt, spurte
eselet om gutten så noe. "Nei, jeg ser ikke annet enn et høyt berg som det blåner i," sa gutten. "Ja,
det berget skal vi igjennom," sa eselet. "Skal tro det?" sa gutten. Da de var ved berget, kom det
farende mot dem en enhjørning som om den ville ete dem levende. "Nå tror jeg mest jeg blir redd,"
sa gutten. "Å inte," sa eselet; "less av et par snes okseskrotter og be den bore hull og bryte vei
gjennom berget," sa det. Gutten så gjorde. Da enhjørningen hadde fått metta si, lovte de den et par
snes slaktede svin, om den ville gå foran og bore hull i berget, så de kom igjennom. Da den hørte
det, boret den hull og brøt vei gjennom berget så fort at de hadde nok med å følge den, og da den
var ferdig med det, kastet de av et par snes svineskrotter til den.
Da de var kommet vel fra dette, reiste de langt bort gjennom landene, og så kom de gjennom skog
og mark, over fjell og ville heier igjen. "Ser du noe nå?" spurte eselet. "Nå ser jeg ikke annet enn