Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

vid, ganske allmenn og dermed ikke særlig funksjonell definisjon av denne
genren. I den grad forordet sier at forfatteren skriver boken for å ta vare på,
bevare og formidle til nye lesere, ”det som nu svinder og dør”, holder Regine
Normann ord ved å plassere romanens hendelser hundre år tilbake i tid og ved
å legge inn store doser magi, trolldom og overtro som vel også leserne i 1912
oppfattet som svært ”historisk” eller fortidig, og ved så vidt å sette sine
hovedskikkelsers liv i relieff mot krigstilstander, uår og nød, i tiden rundt 1810.
Men hun skriver først og fremst en roman som i liten grad er historie eller
bruker historiske begivenheter annet enn som kulisser, kostyme, forkledning.
Romanen fremstår likevel som en av hennes beste. Den er fortalt med overskudd
og full kontroll, med tid til å ta pauser fra hovedberetningen for å dvele
ved både tro og overtro, menneskelig dårskap og menneskelig storhet. Her
finnes også noen kulturhistoriske innslag som viser konflikt ved endring og
omstilling blant annet i fiskeriene, og noe av stoffet nærmer seg mentalitetshistoriske
betraktninger; best kanskje når det gjelder forholdet mellom bureiser
og finn, men klarest og mest overbevisende fremstilt i Jochum Telmans tanker
om sognebørnene og hvordan de er som mennesker og som kristne. De brede
skildringer av fattigfolks kår, av nyordninger som har redusert fellesskapstanken
og ansvaret for hverandre, om gjeldsavhengighet av et nytt slag til
gjestgiverne som har tilranet seg herredømmet over allmuen slik at
"almuesmand blev for træl at regne i deres hænder" (ibid., s. 21), viser
utnyttelsen av det historiske stoffet forfatteren hadde kjennskap til. Dette
kunne ha vært utnyttet til langt klarere markering av et tidsskifte, av historiens
hjul som sakte gjør en ny omdreining, selv om både ironi, bannskap og entydig
fordeling av sympati fra fortellerens side ikke levner tvil om hvor romanens
dominerende norm er i forholdet mellom allmue og herrefolk.
Det kan ellers oppleves som merkelig at det svunne Nordland som forfatteren
gir sin kjærlighetserklæring til i ”Forordet”, ikke på noe vis fremstilles udelt
positivt i romanen som helhet. I romanen, der handlingen er plassert rundt
1810, møter vi en ganske krass kritikk av det nye systemet som ser ut til å ta
over tidlig på 1800-tallet.
Da har vi pekt på to tilsynelatende motstridende trekk ved Dengang -. Vi har
antydet noe av det tradisjonsmateriale og den fortid romanen fremstiller uten
helt å se den som en historisk roman, og vi har samtidig har gitt klare
antydninger om at romanens struktur er bestemt av en romantisk, skillingsvisepreget
kjærlighetshistorie. Det er verdt å merke seg at det ikke er mye ved
99