Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

38
Og mens han ga dem, sto sauene paa to opefter garen, kjørene strakte
hals og stanged efter den, som hadde faat, gjederne hopped paa bolkene,
saa langt fæstet rakk, og hønsene blunked ned fra bjelken, dér de hadde
vaglet sig for natten. Kun grisen var rolig og snufsed veltilfreds; den fik
sit først.
Slap høiet op, gik han ind paa laaven og hjalp med taagingen. Lygten var
stillet i fjøsgangen og kasted en lysstrime indover laavegulvet; den naadde
ikke frem til de to, som jevnsides sled i det haarde høistaal.
Hænder mødtes vart, kind streifed kind. Herinde i mørket, alene med
ham, blev hun medgjørlig og myg.
Paulina stunded ogsaa til kvelden. Hun var glad i Jon og skulde nok
magte at gjøre ham til et gudsbarn, bare hun ikke maste og plaged. – Han
var jo saa god gutten, der han sad paa fjøskrakken med
Evangeliebasunen og sang med sangene, hun kunde udenad. Men forat
ingen skulde høre ham, nynned han bare, endda sligt fint maal han
hadde; des høiere sang hun.
Der var lunt i det lave fjøs, bygget af drivtømmer. Krøtterne gnubred og
aad, lygten hang under bjelken og lyste over de to, over ham paa krakken
med bogen, og over hende, som vippende paa en bøttekant sendte
melkestraaler ned i spandet og sang med lys, jublende stemme. (Ibid., s.
54-55.)
Vi kan legge merke til særlig tre forhold ved det fellesskapet som er realisert i
fjøset. Fellesskapet bygger for det første på en anerkjennelse og inkludering av
det mangfoldet av natur og kultur som til sammen utgjør Krabvaag: Her er tre
typer tømmer, to av dem vokser på stedet og det tredje kom rekende med
havet; her er både nordmenn og samer; her er mennesker og mange slags dyr;
her er to typer religion, naturreligionens symboler henger over døren og vokter
over de to kjærestene som synger salmer fra Evangeliebasunen. Mens Per-Nilsa
Karen er opptatt av å skille mellom de som hører hjemme og de som ikke
hører hjemme, bygger Paulinas fellesskap i fjøset på forestillingen om at alt
som er i Krabvaag, hører hjemme i Krabvaag.
For det andre kan vi merke oss at fellesskapet i fjøset er bygd opp omkring
anerkjennelse og tilfredsstillelse av de behovene mennesker og dyr deler med
hverandre. Forskjellen på mennesker og dyr er blitt forminsket i Paulinas fjøs,
ikke i den forstand at menneskene er blitt dyriske (eller at dyrene er blitt
menneskelige), men i den forstand at både mennesker og dyr fremstår som
levende kroppslige vesener med behov for praktisk omsorg (lys, varme,