Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

deprimert og langt nede. Følelsen av mindreverd var tyngende, men gjennom
forfatterens beskrivelse av Margrete og hennes kamp lærte jeg mye om å
kjempe videre. Jeg følte at Regine Normann på ingen måte gjorde Margrete
lita, men tvert imot at hun satte hennes problemer i fokus og ga den psykiske
lidelsen en slags forklaring, i den grad det er mulig. På den måten gjorde hun
også Margrete til et fullverdig menneske, et menneske det kunne stå respekt av.
I det hele tatt tar Regine Normann alltid den svakes parti. Den sterke og
intelligente kvinna hadde sjøl vært gjennom så mye, at hun kjente folkesjela og
hvordan den kunne svikte, sverte og forkaste. Hun tok opp følsomme temaer
som rasisme, prestenes overmakt og delvis overgrep. Hun var ikke redd for at
ordene skulle knuse henne. Hun visste nok inne i seg at de ville gi oppreisning
til mange som var kneblet og holdt nede. Penger og makt tok hun sterk
avstand fra som maktmidler, mens kjærlighet og omtanke, hensynet til
medmennesker og omsorg, rådde hennes grunn. Det må ha vært sterkt av ei
kvinne i en tid da kvinner flest ofte ikke nøt all verdens respekt.
Samtidig som hun våger å fordømme de som utnytter andre, og for eksempel i
noe av det hun skriver tar prester og legpredikanter kraftig fatt og er temmelig
kritisk og refsende mot det de kalte emissærer på den tiden, så klarer hun også
å se de gode prestene og se hvordan de bare er mennesker som bindes av
latterlige løfter. Hun har en veldig fin evne til å se en sak fra flere sider, og det
er noe av det som har gjort at jeg setter henne så høyt. Det å være sterk og
våge å stå på sitt, og samtidig være så raus at du kan se verden rundt deg i flere
dimensjoner, er for meg en viktig side ved Regine Normanns forfatterskap.
Denne siden av henne fenger og betar meg og gir meg en lengsel etter selv å
våge å være så modig.
Når hun for eksempel lar presten Telman i romanen Dengang - ha slike
”menneskelige” svakheter som det å ty til alkohol for å trøste seg i den dype
kjærlighetssorgen, viser hun at mennesket aldri er bare feilfritt, uansett om
noen skulle tro eller forvente det. De menneskelige tendenser til å ville
glemme, til å ville bortforklare og unngå smerten, de er der både hos prest og
lekmann.
Men sterkest av alt går forfatteren ut mot fordommene, også de som retter seg
mot mennesker av annen opprinnelse enn oss selv, og viser at diskrimineringen
av finnene, som samene den gangen ble kalt, ikke er av ny dato. Diskriminering
har hun sett i si egen lille heimbygd, og hun våger å slå hardt ned på den. Den
284