Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Men her er vi også ved det problematiske punktet. Det er vanskelig å se at
hensynet til det menneskelige er ivaretatt i Hamsuns hyllest til naturen. I
”Gravsted” står vi overfor en hovedperson som søker naturrommet nettopp
for å unnslippe menneskefellesskapet og de emosjonelle forpliktelsene som
hører hjemme i menneskelivets overgangsfaser. Hovedpersonen i ”Gravsted”
realiserer ikke sin menneskelighet i møtet med naturen, slik Paulina gjør i fjøset
sammen med dyrene, han avvikler den. Det er som åtsel hovedpersonen byr
seg frem for naturen. En kunne innvende mot denne beskrivelsen at det
menneskelige har overlevd i dyrene i dette skogsmåltidet: Ekornet ” lægger sit
Hode paaskraa /og ser fra sin Kvist med de Øjne smaa/som Menneskeøjne,
den Lille” og hovedpersonen mottar sin ”sidste Ovation,/for Uglen i egen høje
Person/vil tude som bare Pokker”. En kunne like godt si at disse besjelingene
gjør saken enda verre ved å tilføre måltidet et preg av kannibalisme.
Forholdet mellom menneske og nordlandsnatur er ikke like grotesk fremstilt i
Pan, men det gjelder antakeligvis også for Pan at nordlandsnaturen fremstår
som en frisone for den som ikke kan innfri menneskefellesskapets fordringer, i
Glahns tilfelle kjærlighetens fordringer. Idet løytnant Glahn ikler seg sin
dyreham, sin ”bedste skinddragt”, 11 og begir seg ut i skogen sammen med sin
hund, forlater han også sine forpliktelser som menneske. Bare da fremstår livet
som herlig i det hamsunske univers. Regine Normanns univers, der det
menneskelige realiseres blant planter og dyr, er mer tiltalende.
Referanser
Hamsun, Knut (1904). ”Gravsted”. I Det vilde kor. Kristiania: Gyldendal Norsk
Forlag.
Hamsun, Knut (1997). Samlede verker 2. Redaktør Lynge. Ny jord. Pan. Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag.
Jensen, Hans Henrik (1967). Oppgjøret med heimstaden. Regine Normanns første
romanar. Hovedoppgave i norsk, nr. 2776. Oslo: Universitetet i Oslo.
Kinck, Hans E. (1905). ”Regine Normann. Krabvaag”. Fra Bøgernes verden, nr. 1.
11 Hamsun 1997, s. 358.
43