Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Da berget åpnet seg, så hun Jesubarnet travelt opptatt med å klappe på tussene,
og hun så hvordan de ble glatte og unge i huden og vakre å se på:
240
Stille stod hun til han hadde rørt ved alle i ringen. Så gikk hun inn i
berget, tok ham ved hånden og leidde ham med sig hjem til
middagsmaten, som stod ferdig og ventet.
Men næste morgen da Jesubarnet kom ut for å leke, stod det en grå
geitebukk bunden til en av trappestolpene. Den hadde gullsele og
sølvbjelle og var så vakker at du aldri skulde sett maken.
Det var tussefolket som var kommet med den om natten til takk for at
Jesubarnet hadde vært inne i berget hos dem. (Ibid., s. 76.)
Jesubarnet og jomfru Marja er sterke forbilder, eller rollemodeller, som det
heter i dag. Jomfru Marja hos Regine Normann er ikke som Jomfru Maria i
fortellingen hos Lukas om Jesus som tolvåring i tempelet. Hun hadde lett etter
sønnen i angst og ve i tre dager, og da hun fant ham opptatt i samtale med de
lærde i tempelet, brøt hun med en gang ut i bitre bebreidelser. Jomfru Marja fra
Trones, derimot, tier om sin egen angst og uro mens hun leter etter gutten sin.
Når hun ser hva han er opptatt med, venter hun stille og ubemerket til han er
ferdig med det han skal gjøre. Slik viser hun respekt for ham og vennene han
har truffet. Og så tar hun ham ved hånden, og de går hjem for å spise middag.
Denne fortellingen kan leses som et vitnesbyrd om den gamle tro på underjordiske
vesener, tussefolk og vetter i naturen. Men ”Da Jesubarnet kom til
tussefolket i Stormyrhammeren” kan også leses som en fortelling om et møte
mellom meget ulike familier, barn og voksne, ulike hjem og ulike kulturer og
verdener. Det visste Regine Normann mye om både fra sitt eget liv og ikke
minst fra årene som lærer på Oslos østkant.
Sofienberg skole lå på Rodeløkka, og Regine kjente hver krik og krok av
nabolaget til skolen fra sine mange spaserturer i området. Hun kjente også de
ulike økonomiske og sosiale forholdene der fra sine mange hjemmebesøk hos
elevenes foreldre. Der fant hun alt, fra ussel fattigdom til velbeslåtte besteborgere.
Mange av elevene må ha kommet fra det vi har hørt kalt ”gråbeingårdene”
på østkanten, elever som kanskje kunne se like gustne og grå og
gamle ut i huden som tussefolkets barn i Storhammeren. Gråbeinbarn og
velstandsbarn kan godt ha møttes i klasserommet, i Finnmarksgata og på Ola
Narr, den store åpne løkka i området.