Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Ann Sylvi Larsen
Regine Normanns Nordlandsnatt
En narratologisk og tematisk analyse
Introduksjon
På slutten av sin dikterkarriere ga Regine Normann ut to samlinger med
nordnorske sagn. Samlingen Nordlandsnatt, som jeg skal konsentrere meg om i
det følgende, kom i november 1927. Den andre samlingen, Det gråner mot høst,
kom tre år senere. Regine Normann hadde planer om å avslutte forfatterskapet
med en tredje sagnsamling, men dette rakk hun aldri. Nordlandsnatt og Det gråner
mot høst ble godt mottatt av kritikerne både på Østlandet og i Nord-Norge. 74
I sagnsamlingene fikk Regine Normann utfolde seg i den sjangeren som
kanskje lå hennes hjerte nærmest. I tillegg til forfatter- og læreryrket drev
Regine Normann også som entertainer og fortalte eventyr og sagn. Hun var en
legendarisk muntlig forteller og en ettertraktet oppleser. Den muntlige
fortellerstilen preger sagnsamlingene både i syntaks og i stiltone, og vi finner
mye innslag av dialekt.
Regine Normann, som levde store deler av sitt voksne liv i Oslo, bygde opp en
myte omkring seg selv som en litt eksotisk forfatter fra Nord-Norge. I tillegg til
å fortelle eventyr og sagn fra landsdelen drev hun også med spådomskunster. I
sin biografi om forfatteren skriver Willumsen (1997) at Regine drev ”den rene
spåkonevirksomhet” 75 , blant annet ved å spå i hånden.
Det var alminnelig kjent at Regine Normann var interessert i spøkelseshistorier.
Hun arbeidet aktivt gjennom flere år med å samle inn sagntradisjon
nordfra. Nordlandsnatt er dedikert til Regines mor, og det kan også hende at hun
har fått mange av fortellingene nettopp fra henne, ettersom hun ble bedt om å
skrive ned både spøkelseshistorier og detaljerte beskrivelser fra folkelivet og
sende til Regine. Normanns tiltrekning mot dette stoffet ser vi ikke bare i
74 For mottakelsen av Regine Normanns sagnsamlinger, se Jensen og Willumsen 1995, s. 49-58.
75 Willumsen 1997, s. 242.
216