01.12.2012 Views

Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

I hver av disse to sagnsamlingene finner vi imidlertid ett bidrag som har<br />

samme varme, gode tone som rammefortellingen. I Nordlandsnatt forteller Ellen<br />

Lorentse om ”Da Jesubarnet kom til tussefolket i Stormyrhammeren”, og i Det<br />

gråner mot høst forteller Gurine ”Fra dengang V<strong>år</strong>herre var småglunt”. Jeg vil gi<br />

noen eksempler på hvordan jeg leser disse to fortellingene i lys av <strong>Regine</strong><br />

<strong>Normann</strong>s liv og erfaringer.<br />

Fortellingene om Jesubarnet og Jesusglunten fortelles av to kvinner som begge<br />

har tilknytning til Trones, eller Trondenes. Som Ellen Lorentse sier: ”Vi to e<br />

begge fra Tronesbygda, og der vrimler det av sagn om alt som hendte Jomfru<br />

Marja, da hun vandret om med den velsignede sønnen sin.” (<strong>Normann</strong> 1930, s.<br />

106.).<br />

Trondenes kirke var en hovedkirke i det katolske Nord-Norge fra 1200-tallet<br />

av, og fortellingene fra katolsk tid holdt seg godt helt opp til <strong>Regine</strong> <strong>Normann</strong>s<br />

egen tid.<br />

Da <strong>Regine</strong>s far døde, ble hennes mor nødt til å la slektninger på farssiden ta<br />

omsorgen for henne. Det var familien Kildal i Breivika i Trondenes. Bitterheten<br />

og følelsen av å være forlatt av moren ble ikke mindre av at fostermoren<br />

opplevdes streng og lite varm. Men på loftet bodde ”farmor” på g<strong>år</strong>den,<br />

husbondens mor, og til henne kunne <strong>Regine</strong> gå med all sin klage. Farmor<br />

kunne trøste og fortelle vakre eventyr som ga trygghet og glans til livet. Ellen<br />

Lorentse forteller at hun har hørt sin fortelling av sin farmor, og Gurine har<br />

hørt sin fortelling av sin mormor. Det er vel ikke tilfeldig at de to eneste milde<br />

historiene i disse bøkene har sitt opphav hos en farmor eller mormor.<br />

Ellen Lorentse husker at hun og broren lekte i slåttenga, ”det var enda<br />

olsokdagen”. Drengen slo dem med et belte over beina og jaget dem fordi de<br />

tråkket ned enga, og barna løp gråtende til farmor og klaget. ”For ikke eldre vi<br />

var åtte vi godt rede på, at Hellig Olav tålte ikke høre barnegråt på dagen sin.”<br />

(<strong>Normann</strong> 1927, s. 77.) Så til trøst fortalte farmor om en gang Jesusbarnet kom<br />

til å tråkke i slåttenga. Det er historien om ”Da Jesubarnet kom til tussefolket i<br />

Stormyrhammeren”. (Ibid., s. 70-77.)<br />

Her bor guttungen sammen med moren sin på et lite småbruk like attmed en<br />

liten elv. I elva er det småørret gutten leker med, og slåttenga ligger like ved.<br />

Moren er opptatt med å lage guttens yndlingsrett til middag, mens han er ute<br />

og leker. Det er en våken og interessert guttunge, og n<strong>år</strong> han f<strong>år</strong> øye på en<br />

238

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!