Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

I hver av disse to sagnsamlingene finner vi imidlertid ett bidrag som har
samme varme, gode tone som rammefortellingen. I Nordlandsnatt forteller Ellen
Lorentse om ”Da Jesubarnet kom til tussefolket i Stormyrhammeren”, og i Det
gråner mot høst forteller Gurine ”Fra dengang Vårherre var småglunt”. Jeg vil gi
noen eksempler på hvordan jeg leser disse to fortellingene i lys av Regine
Normanns liv og erfaringer.
Fortellingene om Jesubarnet og Jesusglunten fortelles av to kvinner som begge
har tilknytning til Trones, eller Trondenes. Som Ellen Lorentse sier: ”Vi to e
begge fra Tronesbygda, og der vrimler det av sagn om alt som hendte Jomfru
Marja, da hun vandret om med den velsignede sønnen sin.” (Normann 1930, s.
106.).
Trondenes kirke var en hovedkirke i det katolske Nord-Norge fra 1200-tallet
av, og fortellingene fra katolsk tid holdt seg godt helt opp til Regine Normanns
egen tid.
Da Regines far døde, ble hennes mor nødt til å la slektninger på farssiden ta
omsorgen for henne. Det var familien Kildal i Breivika i Trondenes. Bitterheten
og følelsen av å være forlatt av moren ble ikke mindre av at fostermoren
opplevdes streng og lite varm. Men på loftet bodde ”farmor” på gården,
husbondens mor, og til henne kunne Regine gå med all sin klage. Farmor
kunne trøste og fortelle vakre eventyr som ga trygghet og glans til livet. Ellen
Lorentse forteller at hun har hørt sin fortelling av sin farmor, og Gurine har
hørt sin fortelling av sin mormor. Det er vel ikke tilfeldig at de to eneste milde
historiene i disse bøkene har sitt opphav hos en farmor eller mormor.
Ellen Lorentse husker at hun og broren lekte i slåttenga, ”det var enda
olsokdagen”. Drengen slo dem med et belte over beina og jaget dem fordi de
tråkket ned enga, og barna løp gråtende til farmor og klaget. ”For ikke eldre vi
var åtte vi godt rede på, at Hellig Olav tålte ikke høre barnegråt på dagen sin.”
(Normann 1927, s. 77.) Så til trøst fortalte farmor om en gang Jesusbarnet kom
til å tråkke i slåttenga. Det er historien om ”Da Jesubarnet kom til tussefolket i
Stormyrhammeren”. (Ibid., s. 70-77.)
Her bor guttungen sammen med moren sin på et lite småbruk like attmed en
liten elv. I elva er det småørret gutten leker med, og slåttenga ligger like ved.
Moren er opptatt med å lage guttens yndlingsrett til middag, mens han er ute
og leker. Det er en våken og interessert guttunge, og når han får øye på en
238