Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

forholdet til hans barn. Det var fiktive problemer for Regine Normann, uten
støtte i personlige erfaringer, og det merkes på skildringen.
I Havørnens nabo virker handlingen enda mer konstruert, og noen modell er ikke
kjent her heller. Boka skal vise hvordan en legefamilie sørfra kan slå rot her
nord, men overbeviser ikke. Begge bøkene er egentlig en nokså direkte og
pågående form for Nord-Norges-reklame ut fra distriktspolitiske synspunkter.
I Berit Ursin omtales dampskipssak (ibid., s. 59), utbygging av Finnmark (ibid.,
s. 60), bergverksdrift (ibid., s. 108) med mere – alt ledd i en varmt anbefalt
distriktsutbygging, og forfatteren distanserer seg ingenlunde fra et noe drastisk
eksempel på skuffet lokalpatriotisme som følgende:
262
Men om kapteinens følsomme mund dirret en flare av saar smerte, og
øinene hans stod breddfuld av graat. Han var nordlænding og visste vel
av egen erfaring, hvor sterkt den lokale fædrelandskjærlighet kan binde
sind og hjerte til landsdelen, hvor en er født og hører hjemme. (Ibid.,
s. 61 f.)
Kjærligheten til Nord-Norge har også satt sitt preg på naturskildringene, for
selv om ishavsklimaet og gråsteinslandskapet stundom nevnes, er det fortrinnsvis
sommeridyllen som skildres. I Havørnens nabo finner vi det romantiske
Nordland vi kjenner fra utallige litterære sammenhenger. Her er ville fjell og
lune viker, brå kastevinder og solmett stille, svaner på vågen og ørn over
tinden, molter på myrene, beitende reinsdyr og kaklende ryper på flukt over
bruntørr hei. En Tor Jonsson ville nok ha kalt dette prospektkortet Nord-
Norge – og med en viss rett. Men naturidyllen oppveies til en viss grad av
folkelivsskildringer med drastiske eksempler på ureinslighet, sjukdom og annen
nød.
Kunstnerisk sett er de to siste romanene mislykket, og det henger i alle fall
delvis sammen med omtrentligheten i lokaliseringen og mangelen på modeller.
Den fri fabulering synes ikke å ha ligget for Regine Normann. 117 Det var som
formidler av folkelig tradisjon og som naturalistisk natur- og folkelivsskildrer
hun hadde sin styrke. Dessuten diktet hun bedre på indignasjon, jamfør de tre
første romanene, enn på kjærlighet, jamfør de to siste. Her trues den objektive
balanse i skildringen av landsdelen av en romantiserende tendens. Nordlands-
117 Både avhengigheten av en konkret tradisjon og sansen for det uhyggelige og overnaturlige – jamfør
gjengangersagnene hos Regine Normann – delte hun med Andersen, jfr. A.H. Winsnes op.cit. s. 358-
368.