Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

La meg følge opp referansen til den sørgelige visen om Axel og Valborg, som
altså er innskrevet i romanen et par ganger og nærmest gir et signal eller en
innrømmelse av at det er en slik kjærlighetshistorie vi her leser, og at den like
mye har litterære som virkelige forbilder. Vi kan selvsagt si at den ulykkelige og
umulige kjærlighet som er blitt trivialisert i skillingsvisetradisjonen, er et
gjenkommende tema i folkevisetradisjonen. Middelalderballadene er fylt av
den, og Axel og Valborg er på sett og vis paralleller til Bendik og Årolilja, til
Olav og Kari, eller for den del til Romeo og Julie. Det er ikke mitt hovedpoeng
at Normann tar et velkjent tema og gir det sin egen vri, samtidig som hun gir
det lokal forankring og setter det inn en historisk ramme som begrunner og
forklarer konflikten på sin spesielle måte. Poenget er at dette forhindrer
romanen i å bli det den ellers er, og fra å bli den historiske roman den har så
glimrende ansatser til å bli.
Visen om Axel og Valborg er opprinnelig en middelalderballade, første gang
opptegnet i 1643, og med sterke katolske innslag. Den var underlag for
Oehlenschlägers syngespill med samme tittel fra 1810, og den var svært
populær i mer folkelige versjoner, særlig i Østlandsområdet på 1700-tallet og de
første tiår av 1800-tallet. Den finnes trykt som skillingsvise i Kristiania i 1841;
da med 200 strofer, alle med omkvedet ”Men lykken vender sig ofte om.” Det
er selvfølgelig lang avstand fra visen til romanen Dengang - og dens
kjærlighetshistorie, der den lykkelige slutten selvsagt er det mest avgjørende og
betinget av en ny tids kjærlighetssyn. Den viktigste likheten ligger i forbudt
kjærlighet som ikke lar seg stanse, heller ikke av døden. I visen har Axel møtt
Valborg som svært ung, reist ut i verden og kommet tilbake og festet henne da
hun ble voksen nok. Men så blir kongesønnen, med den makt han har, forliebt
i Valborg, og kirkens menn bryter trolovelsen mellom Axel og Valborg ved å
erklære og bestemme at de er for nærskyldt. Jeg skal ikke gå inn på den listige
og finurlige måten dette skjer på, for det viktige er at det er kirkens
bestemmelser som står mellom de to som vil ha hverandre. I visen ender det
selvsagt både med kongesønnens og ridder Axels død, og jomfruen går i
kloster; i en verden, et system og en forståelsesmåte som ligger så langt fra
Vesterålen rundt 1810 som vel mulig, men som altså indirekte leverer grunnstruktur
til en roman fra denne tiden, skrevet og formet ut fra en annen tids
forståelse hundre år senere.
La meg avslutte med følgende enkle betraktninger over det som for meg er en
litt gammelmodig, men likevel god roman: Dengang - er ikke en idylliserende
109