Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

og lær mig at gi mig selv hen som barnets tjener.” (Ibid., s. 113.) Så går hun
over til å reflektere over skolens oppgaver.
Idealet hennes er uttrykt i noe en overlærer en gang har sagt til henne: ”Skolen,
den burde være lys og skjøn og fuld av fryd, et sted hvor barnene kunde
utvikles hvert i sit slags.” (Ibid., s. 113.) Det er særlig ordene ”hvert i sit slags”
som Ragna har festet seg ved. Utsagnet gjentas to ganger i den videre teksten,
hver gang som en kontrast til de realitetene den unge vikarlæreren har møtt i
den tunge skolehverdagen. Ved understrekingen av hvert enkelt barns egenart,
viser teksten her til Drummonds tanker om at mennesker er som planter.
Forskjellige arter trenger gode, men forskjellige vekstvilkår for å utvikle seg
best mulig.
Ragna er kritisk til det lærestoffet som tilbys elevene. Førsteklassinger settes til
å lese ”kunstig snirklete, næsten forrykte forskrifter” og større barn må lese
”sammenhaspede, indholdsløse lærebøker”. De små sitter sammenkroket og
sårøyde over tekstene, mens de større barna blir sløve av å prøve å lære en
tekst på rams, som, ifølge Ragna, ”ikke sytten av hundre maktet at lære utenad”
(ibid., s. 114). Hun er også kritisk til det hun kaller ”jag og kav og forandringer”
i skolen. Dette gir ikke den nødvendige roen som et godt oppvekstmiljø
må være preget av:
Saa klækte den overlærer ut ett, saa kom utenforstaaende med noget
andet, og eksperimenteres skulde der med personale og med barn, endda
der jo burde fares varlig frem og ikke unødig sløses med kræfter og tid.
(Ibid., s. 114.)
Arbeidsmetodene var Ragna også kritisk til. Leseplanen i småskolen hadde som
krav at ”ungerne skulde stappes som pølser med salmevers, katakismusramser,
bibelhistorie, geografi, historie og hvad det nu var alt sammen” (ibid., s. 114-
115). En negativ side ved denne ”stappe-pedagogikken” er at den velter alt
arbeidet over på lærerne, slik at de sliter seg ut på å terpe pensumet inn og
samtidig holde elevene våkne og interesserte.
Men verst er det likevel for elevene som blir utsatt for dette. Siden barna ikke
selv har skolebøker, kan de ikke få lekser hjemme; de må sitte på pulten og ”ta
imot stapningen”. Dette gjør at barnas evne til egeninnsats blir ”forkrøblet”,
mener Ragna. Hun er redd elevene blir passive opp gjennom alle skoleårene på
grunn ev denne ensidige innlæringsmetoden. Nettopp i de første skoleårene er
85