Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

tårnet og henter prinsessen, drar videre til kopperslottet, hvor han tar livet av
risen etter at han skjønner at risen ikke har tenkt å gi fra seg katta, for til sist å
vende hjem til farens slott med den magiske hjelpen. Når han nærmer seg
slottet og ser de sorte vimplene på tårnene, skjønner han at faren allerede er
død. Prinsen er fra seg av sorg, men med kattas og prinsessens hjelp fullføres
oppdraget. De magiske kattehårene og bloddråpene fra katteøret viser seg å ha
så sterk kraft at kongen vekkes til live. Til overmål viser det seg at den
bortkomne dronninga har vært fanget i kattehammen alle disse årene, men blir
nå befridd fra trolldommen. Eventyret får dermed en meget lykkelig slutt.
Bukken Ringelihorn, prinsessen og prinsen i
eventyret ”Ringelihorn”. Fra en oppsetning
ved Arjuna Dukketeater.
Foto: Trygve Panhoff
Hvorfor blir barn så lett fanget av ”Ringelihorn”?
134
I litteratur om eventyr er det vanlig å
betrakte eventyret som et bilde på
menneskers liv og utvikling, på forhold
som fremmer og forhold som hemmer
utvikling. For eksempel vil en forutsetning
for utvikling være å frigjøre seg
fra foreldre og stå på egne bein i
verden.
Mine videre refleksjoner over
”Ringelihorn” gjør jeg ut fra tanken om
at dette eventyret nettopp har de
kvaliteter som folkeeventyr som har
overlevd på folkemunne i generasjoner,
har. De har vært mulig å huske og
gjenfortelle fordi både form og innhold
har vært av et slag som har tatt plass i,
og fanget, tilhørerne.
Det å fortelle ”Ringelihorn” tar 20–25 minutter, så eventyret er nokså langt,
men samtidig er det lett for barn å følge med på historien. Mange barn gir
uttrykk for at de gjerne vil høre litt lange eventyr, eventyr som er mer utfordrende
og gir mer mat til intellekt og fantasi enn for eksempel ”De tre
bukkene Bruse”.