Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

tolke som en følelsesmessig reaksjon, han kom ”sættende”, ville ”ikke stanse”,
plukket ut ”hver traaden” av klesbylten som var gave fra fasteren og ”gik med
ungen”.
Dette bygger opp under inntrykket av at fortellerens vurdering av Helgas far er
annerledes her enn i begynnelsen av fortellingen. Det verdisettet faren
formidler på slutten, er i overensstemmelse med fortellingens norm; foreldre
skal reagere med å beskytte sine barn på en kjærlig måte. Og verdiene som
faren forfekter her, er også i tråd med den sympatien for Helga som fortelleren
på ulike måter har bygd opp i løpet av fortellingens midtfase. For mellom disse
to situasjonene, farens bringing og henting, ligger Helgas opphold hos fasteren.
Vinterhalvåret har rommet vanskelige episoder for Helga så vel som for
fasteren, situasjoner der Helga har fått hard medfart. Slik sett er det en god
løsning at Helga forlater Gansaas. Likevel blir hentescenen stående noe bardus
og umotivert i teksten. Der gis ingen signaler om at fasteren har gitt opp Helga,
før vi hører hun sender bud til foreldrene. Når Helga forteller om farens
henting av henne, er det hans handlekraft som poengteres:
66
– Det høvde just slig, at paa tur til tørkepladsen med klipfisklast, blev
han liggende veirfast for modbør i udværet, og saa hadde han svippet
hjemom og der faat høre Martha Marjas bud og hilsen og mere til, Bertel
ikke la dølgsmaal paa. Og paa staaende flækken hadde han tat karene med og
seilet over fjorden efter hende. (Ibid., s. 103, mine uthevinger.)
Det er altså tilfeldigheter som gjør at faren får vite om Helgas vansker. Men
straks han er orientert, handler han resolutt. Dette er en framstilling der Helga,
som beretter dette, føler seg ivaretatt av den sterke og beslutningsdyktige far,
som umiddelbart tar mannskapet med og kommer etter henne. Bildet
korresponderer med det bildet av faren og mannskapet Helga ser på vei hjem.
Scenen der faren styrer båten, mens hun selv ligger varmt og godt inntullet i
tepper, beskyttet fra vind og sjødrev, er et bilde på trygghet og tillit og
maskulin styrke:
Under armen til faren skimtet hun midtrumsmanden og halskaren foran det
spilte, brunbarkede seil. De hadde skindluer trukket nedover ørene og
mørkaktig skjegmusk paa hagen; hun kjendte ingen af dem. Faren hadde
sagt hende, det var jægtekarer fra Tindsjækten, han nu førte” (s. 102-103,
mine uthevinger).