Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

230
- Nu synes eg du Sivert Jakobsa skulde fortelle oss om den gang den
bortkomne høvedsmannen på kameratbåten åt farfar din kom til ham og
krevde gravhelg, sa han Albert.
- Det har dokker hørt før; men er det så at du Albert ber mig om det skal
eg gjerne fortelle det ennu en gang. (Ibid., s. 78.)
Hoveddelen av sagnene blir fortalt litt over ei uke etter at Kari Aronste har
kommet hjem, på sløketuren til Skarvasstinden. Her skildres den episke
ursituasjonen: En gjeng venner er samlet rundt bålet og forteller for å fordrive
tiden. Når sambygdningene kommer til toppen av Skarvasstinden berettes det
slik: ”Siden gikk de samlet over skavlen til toppen hvor bålet brente, og de som
foran var gått, ventet dem med nykokt kaffe og en overdådighet av kaker og
påsmurt mat.” (ibid., s. 55.) Sagnene fortelles alltid i trivelige sosiale situasjoner,
ofte i forbindelse med god mat og drikke, ”glovarm kaffe” står sentralt. Den
som skal fortelle, må ofte nødes før han eller hun setter i gang.
Gjennom den hyppige vekslingen mellom fortellingens førstenivå og andrenivå
blir leseren stadig påmint om rammen rundt fortellingene: En forteller beretter
for en eller flere tilhørere. Fokus rettes inn mot det å fortelle, og at tiden går. Å
referere til den episke ursituasjonen skaper ro. På sløketuren avløser de
forskjellige fortellerne hverandre gjennom hele natten, helt til alle har fått
fortalt. Aaslestad (1999) viser at rammefortellinger ofte markerer at de
forskjellige fortellingene inngår i en slags uendelig, uopphørlig rekke av
fortellinger. Og nå begynner vi å nærme oss verkets tematikk.
Tematikk
I Nordlandsnatt finner vi et sterkt fokus på fortellehandlingen. Tematisk forteller
det oss at fortellingen, her sagnet, har en egenverdi. Å fortelle og å bli fortalt
for handler både om samhørighet med andre, om tilhørighet og om identitet.
Dette kan vi blant annet lese ut av rammefortellingen, som implisitt
understreker den roen og harmonien som forekommer når man får lytte til en
fortelling. I narrasjonen nyter tilhørerne å lytte til fortellingen, og leseren får
også en stor grad av nærhet til den samme fortellingen på grunn av den
muntlige stilen.
At fortellingens egenverdi er sentral i bokas tematikk, finner vi også når vi
nærleser narrasjonens førstenivå. I narrasjonen brukes kontraster som
virkemiddel. Karis liv i Oslo blir satt i kontrast til slektningenes liv i Nordland.