Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

eskjeftiger seg med arbeidsoppgavene både for kvinnfolk og karfolk. Dette
leder over i en skildring av hva karfolket synes om nymotens fiskeredskap –
”Mer end ofte hadde de ønsket hver garnfille og hver linefavn i Tykje sit
helvete” (ibid., s. 70) – som kulminerer i beskrivelsen av rov og ”ruddenering”
(ibid., s. 72), før vi går tett inn på Christen Dahl Maarsund, som fisker med
garn, men savner bukameraten Søfren. Christen Dahl, stakkar, ”han var det
traurige menneskeslaget han, og skjønte ikke at live op hverken sig selv eller
andre” (ibid., s. 72). Deretter kobles det elegant over til jomfru Stoltz, som
avlegger Susanne Dahl og døtrene et uventet besøk for å hjelpe presten som
har arvet henne og som hun setter sin ære å gjøre best mulig arbeid for. Nå
prøver hun med list og lempe å få Margrete over til prestegården som
ekstrahjelp før jul. Prestens totale forelskelse, søvnløshet, manglende matlyst,
fortvilelse, blir her skildret på annen om ikke tredje hånd: det er jomfru Stoltz
som legger ut om hans lidelser for Susanne, og det skjer altså forsinket i
fortellingen i forhold til historien. Det er ikke minst slike tidsmessige
forskyvninger, endringer i rekkefølgen i fortellingen i forhold til den historie vi
kan rekonstruere, som gir Dengang - større driv, sterkere spenningsoppbygging
og samtidig fast og gjennomført struktur – ikke minst gjennom repetisjoner av
likt eller tilnærmet likt billedspråk og symbolbruk som forblir konstant
gjennom romanen.
Romanen er likevel ikke komplisert fortalt, og sånn sett er den vel ikke
vesensforskjellig for eksempel fra debutromanen Krabvaag. Det måtte i så fall
være at perspektivet, hvem vi ser sammen med eller fra, skifter så vidt ofte,
eller at det som kan kalles en personfarget diskurs samtidig er primærfortellerens.
I tråd med all tradisjon for realistiske romaner, og for historiske
romaner for den saks skyld, forteller Dengang - en fortidig historie i ettertid, og
gjør det via en tredjepersonsberetning der en autoral forteller styrer det meste,
selv om fortelleren aldri fremstår som forteller og selvsagt holder seg utenfor
romanuniverset. At fortellerens romslige menneskelighet også gjør at
enkeltpersoner både får føre ordet i og utenfor samtale eller enetale, er en
styrke for romanen. De indirekte uttrykk gir sterkt følelsen av å se og høre og
lide med enkeltpersoner som Margrete og Jochum, samtidig som stemmen det
hele formidles med i beste fall er en blanding av personens mulige stemme og
den autorale fortellerens. Fortellemåten i Dengang - er altså ikke spesielt
komplisert eller avansert, men den er ypperlig tilpasset de hendelser og ikke
105