Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

I fortellingen viser Regine Normann oss unger som finner sammen i lek og
moro. Hun viser oss foreldre som alle unner egne og andres unger vel, og hun
viser oss en utveksling av gjensidig glede og gaver. Kan det tenkes at Regine
Normann har tatt tak i klasseforskjellene blant elevene sine og ønsket å gi
eksempler på lek og omgang på tvers av forskjeller?
I vår egen tids Norge er det også et annet ”tussefolk”, de fremmede, som er
kommet hit som innvandrere og flyktninger fra andre land og verdensdeler.
Her taler Jesusbarnet og Jomfru Marja fra Trones om å se dem og deres barn
med samme blikk som vi ser oss selv og våre barn med.
Farmor fortalte dette for å trøste unger som hadde kommet til å tråkke i
slåttenga, og for at de ikke skulle gjøre det mer. Regine Normann forteller det
kanskje også for å overvinne klasseforskjellene på Rodeløkka. Og vi kan bruke
fortellingen for å lære ikke å være redd for det fremmede, for dem som er
annerledes og kommer fra andre steder. I stedet kan vi bruke fortellingen for å
lære om gleden ved å møtes og leke sammen og utveksle gaver.
I rammefortellingen er det lite klasseforskjell å merke. Husbondsfolk og
tjenestefolk får ordet på like fot og blir hørt på like fot. Det er likevel en
forskjell mellom fortellingene til Ellen Lorentse og Gurine. Ellen Lorentse
forteller rikt, levende og med kloke observasjoner både av ytre og indre
opplevelser. Slik forteller den trygge husmora. Gurine, derimot, er tjenestejente
hos Mekkel Aronsa og Mekkel Johanna. Hun forteller knapt og nødtørftig,
nesten som det er om å gjøre å få det overstått.
Men deres blikk på folk og underjordiske er det samme. Gurine forteller ”Fra
dengang Vårherre var småglunt” (Normann 1930, s. 106-109) om Jesusglunten
som er ute og renner på kjelke med de andre barna ”i Fjøshaugen hjemme hos
oss”. Det er Gurine sin mormor som har fortalt dette. ”Kanskje var det bare
noget ho mormor fant på for å få meg og han Jabbe bror min til å klæ godt på
oss, når vi skulde ut og leke sammen med de andre barnan.” (Ibid., s. 105.)
Nå hadde ikke Jesusglunten noen kjelke, men ”mor hans lånte ham et tretrau
og spikret fast et dragband i det så han slapp å bære det. Men trauet var bredt
og glatt og riktig støtt å ake på for en pitterliten glunt.” (Ibid., s. 106.)
Gurine har også med hvor godt påhyrt glunten er, med raggsokker og ullskjerf
og rødhuve og myke votter. Men inne i Fjøshaugen bodde de underjordiske.
Barna der inne hørte alt levenet og skrålingen fra barna i bakken, og de tagg og
ba om å få kikke ut på dem som lekte der oppe. En av kjerringene blant de
241