Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

menneske i dets forhold til barn (Bortsat), ungdom (Krabvaag) og hustruer
(Stængt). Denne mennesketypen representerer samtidig det religiøse trangsyn i
dets mest livsfiendtlige former.
Så langt er hennes nordlandsskildring preget av oppgjør, noe som viser seg i
stadige tilløp til karikering, overdrivelse, tendensiøs ensidighet og stadig
sterkere innslag av kritisk resonnør-virksomhet (i Stængt har forfatteren sikret
seg flere talerør). Det sjølbiografiske materialet, kombinert med viljen til å ta
igjen for personlige overgrep, har stundom betydd en trusel mot balansen i
framstillingen. Det som har holdt igjen, må ha vært den kunstneriske målsettingen,
viljen til objektivitet. Likevel fortjener denne framstillingsmåten
betegnelsen oppgjørsrealisme fordi likevekten stadig forrykkes i retning av negativ
kritikk av landsdelen. 112 Det er et Nordland med autoritære strukturer, med
religiøse, økonomiske og sosiale spenninger og konflikter, med uvitenhet og
åndsmørke uten ende.
Etter disse oppgjørsromanene skrev Regine Normann to bøker over stoff fra
sin lærergjerning i Oslo – det sjølbiografiske materialet er stadig viktig, men
oppgjøret med hovedstaden er bleikt. Etterpå vender hun tilbake til Nordland
igjen, til det gamle, historiske denne gang. Og først nå lykkes hun i sin
kunstneriske målsetting, nå da det sjølbiografiske stoffet og det personlige
engasjementet ikke lenger stiller seg i vegen, og først nå garanterer Tryggve
Andersens forskningsmetode, som hun synes å ha fulgt så langt hun maktet, en
viss objektivitet.
Regine Normann har i et brev heim (3.07.12) gitt beskjed om hvor hun fant
stoffet til Dengang - (1912) og Eiler Hundevart (1913): ”Jeg har faat fat i gamle
beskrivelser av Vesteraalen og Lofoten, og det er ikke lystige ting, det der siges
om befolkningen. – Vore forfædre har nok været nogen store grisebest efter de
herrers utsagn.” Etter karakteristikken å dømme er det blant annet tale om
E.A. Colban (1818): Forsøg til en Beskrivelse over Lofodens og Vesteraalens Fogderie.
Trolig har hun også kjent til Andreas Erlandsen (1857): Biographiske
Efterretninger om Geistligheden i Tromsø Stift og M. Jakobsen (1900): Bø prestegjæld i
Vesteraalen. Ellers har hun naturligvis hatt en muntlig tradisjon å støtte seg til.
Det gjelder sagnene (for eksempel om svarteboka i Eidskirken), sangene og
selve historien om presten Jochum Telman. I et brev til moren (4.07.13) skriver
112 Uttrykket oppgjørsrealisme er brukt i bevisst motsetning til betegnelsen harmonisk realisme, som Peter
Hallberg har nyttet som karakteristikk av Hans Aanruds framstillingsform.
257