Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Straks Kari har kommet, er Mekkel Johanna redd at Kari kanskje ikke er
interessert i å høre på fortellingene hennes. Derfor forsikrer hun seg om at hun
trygt kan fortelle med å spørre: ”Men det er kanskje ikke skikk og bruk der du
nu lever, å korte ventetiden med å fortelle om det som er hendt.” (Ibid., s. 28.)
Men Kari beroliger Johanna med at hun elsker å høre historier fra hjemstedet:
Å spør ikke om hvordan vi har det i ett og alt, vi som er reist ut! Men
såpass skal jeg betro dig, Johanne, at mange ganger kjens det som hjertet
blør, når tanken dveler ved hjemstavnen vår og det vi lærte å holde av
under opveksten. Fortell du, er du snild, jeg blir aldri trett av å høre.
(Ibid., s. 28-29.)
Karis svar er nok farget av forfatterens stemme – den utflyttede som levde
størstedelen av sitt yrkesaktive liv i hovedstaden, men som alltid vendte tilbake
til Nordland og fortelletradisjonen nordpå. Gjennom fokuset på Kari Aronste i
rammefortellingen får vi stadig små, vemodige drypp hvor det formidles et
ønske om at hjemstedet ikke skal forandre seg. For Kari er fortellingene det
sentrale ved hjemplassen. På sløketuren formulerer hun det slik:
Jeg skal åpent bekjenne, at jeg aldri blir trett av å høre
spøkelseshistoriene og alle de gamle sagnene og eventyrene våre om og
om igjen. For mig blir de til vidtgrente røtter som holder mig fast til
folket og naturen her nord og gir mig øket liv og hjertevarme. (Ibid.,
s. 78-79.)
Ellen Lorentse, som også er med på turen, sier seg enig med Kari: ”Jeg er jo
sjøl fra en annen fjerding. Og for hver gang jeg slumper til å fortelle igjen av
det jeg hørte av de gamle under opveksten, er det som om jeg er hjemme hos
min egen slekt.” (Ibid., s. 79.) Både Kari og Ellen knytter de muntlige
fortellingene til identitet. Det å høre til på en plass, handler om å være i stedets
fortellinger, å føle seg hjemme der.
I sin helhet kretser Regine Normanns forfatterskap omkring tap, savn, lengsel
og gjenforening. 88 Denne tematikken finner vi også i Nordlandsnatt. Den
utflyttede Kari Aronste viser tydelig at hun har en lengsel etter Nordland i sitt
liv i hovedstaden. Gjenforeningen med familie, venner – og ikke minst
fortellingene – stiller lengselen. Kari understreker stadig hvor viktig sagnene fra
hjemstedet er for henne, og vi aner en bekymring for at de lokale fortellingene
88 Se Willumsen 2002 s. 503.
231