Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Analysen viser at romanen gir sin tilslutning til Paulinas og Lars-Johan Elses
prosjekter, og at ingen av disse bærer i seg noen form for ”oppgjør med
naturen der nord”. For romanens norm er det likevel ikke avgjørende at
Krabvaag ligger ”der nord”. Krabvaag leverer ikke et forsvar for ”naturen der
nord”, men for den formen for menneskelig eksistens og selvrealisering som er
fundert i anerkjennelsen av og tilliten til det landskapet og de livsformene
enkeltindividet er innfelt i. Først når Tallaksen og Per-Nilsa Karen har sørget
for å gjøre tilværelsen i Krabvaag helt umulig for Øra-Jon og Paulina, fremstår
Amerika som det eneste håp.
I dette perspektivet blir historien om nysola ikke bare en morsom digresjon,
men også en rørende historie om et gammelt menneske som legger sitt liv i
nysolas hender (og et barnebarn som har den samme tilliten til nysola, og som
derfor jukser litt i fall nysolas budskap skulle vise seg å være for barskt). At et
slikt omverdensforhold også bør omfatte de døde, minner Lars-Johan Elses
historie om Ra-rikdommen oss om. Historien forteller hvordan Paulinas
oldefar, Dannel, bemektiget seg gullringen, lommeuret og pengene til en
havarert og død russisk sjømann, men unnlot å gi den døde en ”kristelig
begravelse” (Normann 1905, s. 76). Den avdøde returnerer fra havet og fester
”daumannsgrep” på Dannel, hvorpå Dannel ”døde som en elendig Lasarus,
saar og sundværket over hele kroppen” (ibid., s. 81). I Krabvaags univers melder
tilværelsen tilbake dersom etiske forpliktelser forsømmes, men også dersom de
innfris. De to som lever i tillit til det som er, blir også sett i nåde til av de som
var: Lars-Johan Elses far varsler selv sin kone og datter om havariet som tok
hans liv, og på Paulinas dødsleie, idet Per-Nilsa Karen ber henne tenke på
Jesus, åpenbarer det som etter alt å dømme er Paulinas far seg i form av tunge
støvler over loftsgulvet.
Romanen ender som en tragedie i den forstand at Paulina, den rettskafne, dør.
Hennes barn, og prinsippet om tillit og anerkjennelse, lever imidlertid videre,
godt ivaretatt av Lars-Johan Else, mens Per-Nilsa Karen sakte fryser til is i
romanens siste setning:
40
Ikke kunde Lars-Johan Else eller nogen anden i verden ha anelse om, saa
haardt og koldt alt kjendtes indvortes i hende. – Og kulden aad om sig
og størkned alt, som taarer og rørelse var. (Ibid., s. 137.)