Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Fortellingens form – en måte å ordne verden på
Det å samle et budskap innenfor en form eller ramme med en begynnelse, et
midtparti og en slutt, er et universelt fenomen.
The story form is one of the few cultural universals – everyone,
everywhere, has told and enjoyed stories. They are one of the greatest
cultural inventions for catching and fixing meaning. (…) Its great power
lies in its ability to fix affective responses to the messages it contains, and
to bind what is to be remembered with emotional associations. Our
emotions, to put it simply, are most effective at sustaining, and helping in
the recall of, memories of events. (Egan 1987, s. 455.)
Fortellingsformen gir altså en ramme til innholdet, en håndterlig innpakning,
som gjør forståelse av innholdet mulig. Eventyret ”Ringelihorn” rammer inn
en fortelling om en prins som drar ut i verden for å redde sin fars liv. Barnets
følelser involveres ved at begynnelsen på eventyret lanserer en forventning
(Prinsen må greie oppdraget!), midtpartiet kompliserer (Det er mange skjær i
sjøen!) og slutten tilfredsstiller eller løser saken (Ikke bare blir faren berget fra
døden, men prinsen har fått en prinsesse og den bortkomne dronningen er
kommet tilbake!). Egan sammenligner fortellingen med et partitur, hvor
lytterens følelser er instrumentene det blir spilt på.
Når det gjelder ”Ringelihorn” er noe av det første som slår en at her gis det et
unikt tilbud om et gedigent ”følelsesbad”! Vi møter følelser som er knyttet til
de mest grunnleggende forhold i livet: De gode følelsene knyttet til trygghet,
tilknytning, å være elsket, å mestre og lykkes – og de ubehagelige følelsene
knyttet til utrygghet, å være ensom og forlatt, å være i en truende situasjon, å
konfronteres med det umenneskelige og å ikke mestre og lykkes.
Gjennom hele eventyret drives lytteren fra den ene emosjonelle tilstand til den
neste og tas med i stadige følelsesmessige svingninger mellom fortvilelse, håp,
skuffelse, nytt håp, forventning, seier… Lytteren blir grepet tak i, og det er
eventyret selv som overtar styringa. Som lytter er man ”fanget i eventyrets
vold”, men dermed også gitt mulighet til å ta del i hendelser og følelser. Vi
inviteres med i prinsens nedstemthet og fortvilelse ved farens sykdom, håp
som vekkes i møte med kjerringa som forteller om katta som er i fangenskap
hos risen i kopperslottet, noe som igjen gir prinsen viljestyrke og handling.
Møtet med Ringelihorn og hans tilbud om skysshjelp gir ekstra grunn til forventning
om en lykkelig løsning. Møtet med risen fører oss rett ned i skuffelse
og avmotethet, til bukken igjen gir nytt håp og forventning osv. osv. – helt til
139