Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

i historien: ”...og sant er det enten dere vil tro det eller ikke, for ho mor har
fortalt mig det med sin egen munn, og hun sa aldri et usant ord, før tidde hun”
(ibid., s. 103). Når Kari avslutter fortellingen om sølvskjeene, understreker hun
på nytt at hun tror på det hun forteller: ”Men så nær ved å stupe mig ut i
ulykke som den eftan har jeg aldri vært. Og Gud velsigne både ho mor og
sølvskjeene til de underjordiske!” (Ibid., s. 108.)
Sagnet defineres ofte som en fortelling om en merkverdig hendelse som både
forteller og tilhører hevder å være sann, slik som vi har sett i eksemplet
overfor. Vi finner et spenningsfelt mellom fiksjon og ikke-fiksjon i
Nordlandsnatt. Sagnfortellerne i boka er oppdiktede personer. I tradisjonelle
sagnsamlinger er informant som regel oppgitt med både navn, hjemsted og
enkelte ganger også alder 84 . Det er ikke tilfelle her. Regine Normann har brukt
den muntlige tradisjonen hun kjenner og laget et litterært verk. Samtidig
fortelles det ofte hvor sagnene kommer fra. De stedfestes til Vesterålen,
Lofoten, Trondenes og Raftsund. Når Johanna skal fortelle Kari om
”Andrekjerringen”, innleder hun slik:
224
Men hvis du ikke er kjed av å høre på, skal jeg fortelle dig en sannferdig
historie om en stakkar som fikk tæring og kom igjen og hevnet sig attpå
hun var død. Jeg hørte den av ei jente som tjente hos oss. Hun var fra
Tronesbygden, og mor hennes, som var et aparte menneske til alt det
som godt var, hadde selv vært tilstede da hevnen blev fullbyrdet. (Ibid.,
s. 28.)
Denne innledningen til fortellingen er svært typisk for sjangeren. Det fortelles
hvor historien kommer fra, hvem som har fortalt den, og det understrekes at
det er sant i og med at jentas mor var til stede da hevnen ble fullbyrdet, og at
hun var ”et aparte menneske til alt som godt var”. Troverdigheten til den som
har opplevd dette, understrekes i innledningen.
I narrasjonen bygges det opp troverdige situasjoner som sagnene fortelles
innenfor.
Folkloristene Dégh og Vázsonyi (1973) har i sine studier av sjangeren funnet at
sagnet er en polyfon sjanger. Mens eventyret har èn forteller som underholder
sine tilhørere, blir sagnet som oftest fortalt under en samtale, hvor tilhørerne
84 I Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, som er svært poetisk og litterær i
utformingen, finner vi referanser til hvem som opprinnelig har fortalt historiene. Disse
tradisjonstekstene ble opprinnelig publisert i 1852 og 1870.