Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Det er ikke vanskelig for den som ikke er et kystens menneske, å finne seg til
rette i kystnaturen slik Regine Normann skildrer den heller. Når hun beskriver
fuglelivet ved strandkanten, der ærfuglen leker sin parringslek, og når andemor
svømmer sakte med andungene sine trygt rundt seg, eller svanene dupper på
vannene, da er det som om en er der og kjenner lukten fra tang og fjære, føler
seg trygt omgitt av eldgamle forrevne fjell eller irrgrønne lier som rekker nesten
opp til de forrevne toppene. Årstidene skifter, og Normann får det tydelig frem
gjennom beskrivelser av vekster og vær, klesdrakt og lynne.
For øvrig er det vel liten tvil om at Regine Normann hadde gode psykologiske
kunnskaper. Det må være noe hun var født med, for det vites ikke at hun som
ung jente hadde lest psykologi, ikke før hun tok lærerutdanning i det minste.
Men hun var den fødte menneskekjenner, og hun så det spill som foregikk
mellom mennesker. Hun tok med seg mye fra det hun opplevde i sin egen
hverdag, og hun var i stand til å systematisere det og skjønne hvordan spillets
regler var på godt og vondt. Kan hende kommer det av at hun selv hadde vært
gjennom tunge stunder i tidlig alder, og at hun også senere fikk merke lengsel,
ble motarbeidet, ikke bestemte over eget liv, men ble et offer for det vi
nærmest må kunne karakterisere som et tvangsgifte allerede som syttenåring.
Regine hadde vært bortsatt, men hun hadde ikke trivdes hos sine fosterforeldre.
Hun var glad i livet, men ikke i livets strenge regler. Hun søkte etter
selve gleden, og på den måten har hun antakelig forstått mer enn vanlig. Hun
var også i stand til å sette det hun iakttok i system, og dermed avslører hun i
både romanene og eventyrene at hun har gode psykologiske kunnskaper.
Når jeg leser Regine Normanns tekster, det være seg eventyr eller romaner, slår
det meg at hun har en utpreget god evne til å beskrive menneskene slik at jeg
ser dem for meg. I detalj kan hun fortelle om utseende og lynne, om særegenheter
hun ser og bringer videre. Med ett er det som om jeg sitter der sammen
med personen hun beskriver – jeg føler at jeg også kjenner denne. Det er
nettopp denne evnen til de dype, gode beskrivelsene, de vakre naturskildringene,
det å våge å hengi seg til eventyr og drømmer samtidig som en
også tør være svært realistisk og samfunnskritisk, som gjør at jeg beundrer
henne og setter henne svært høgt både som forfatter og som et menneske som
gjorde noe for oss kvinner, og ikke minst nordlandskvinnene.
Rent språklig har Regine Normann også gjort inntrykk på meg fordi hun
skriver friskt og fengende og bruker en så vidt radikal rettskriving. I tillegg til at
språket er frodig, er det også spekket med dialektiske uttrykk. Jeg synes det gjør
287