Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

på trikken til byen, dro til Gunnerius Pettersen’s Magasin i Pilestredet og
kledde dem opp fra topp til tå.
Midlene tagg hun seg til. Hun benyttet enhver anledning til å verve givere til
sine gutter. Venninner og forfatterkolleger ble med. Barbra Ring skriver blant
annet om de mange bukser og trøyer som skulle skaffes til jul. Forlegger
William Nygaard trådte ofte til. Også professor i litteratur, Francis Bull, måtte
ut med bidrag etter å ha møtt Regine Normann i et selskap.
Det er ikke vanskelig å finne underjordinger i dag heller om vi vil bruke de
øynene vi har fått. I vårt eget land og i vår egen tid er det igjen fattige barn og
fattige familier, som på mange måter blir bortgjemt. Om de ikke likefrem sulter
eller fryser, mangler de ressurser og midler til å være med der barn og unge i
vårt samfunn samles, hjemme eller ute, i foreninger og lag eller selskapsliv. På
den måten bli de usynlige og en slags underjordinger.
Men det grelleste eksempel på klesløse underjordinger anno 2005 er de av våre
asylsøkere som ikke har fått rett til opphold i vårt land og som heller ikke kan
sendes tilbake til eget land, fordi deres land ikke vil ta imot dem. I dag setter
våre myndigheter disse flyktningene på gata uten midler til mat, klær og bolig.
I fortellingene om Jesusbarnet og de underjordiske taler Regine Normann med
legendens milde stemme. Det er likevel et sterkt budskap i den, både til hennes
egne samtidige og til oss – selv om hun den gang ikke kunne vite noe om
hvordan vi kom til å stelle oss trekvart sekel senere.
Hennes stemme må ikke forstumme mellom oss! Både som lærer og som
forteller er hun et forbilde vi kan strekke oss etter.
Referanser
Normann, Regine (1927). Nordlandsnatt. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Normann, Regine (1930). Det gråner mot høst. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Willumsen, Liv Helene (1997). Havmannens datter. Regine Normann – et livsløp.
Oslo: H. Aschehoug & Co.
243