Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

fortelling. Det kler dem overlag godt og skaper en sjelden nærhet til deres
bakgrunnsmiljø.
Så nært innpå nordlendingenes daglige liv er det få diktere som har kommet, og
ingen av de store samtidige: Lie eller Hamsun. Det intime kjennskapet til
stoffet var en veldig fordel for en fotografisk teknikk som hennes. Men den
kunstneriske frihet var begrenset til valg av motiv, perspektiv, belysning,
klipping og lignende fotografiske finesser – for å holde oss til bildet. Hennes
romaner minner ofte om velberegnede fotomontasjer. 123 De såkalte store
Nordlands-diktere stod langt friere til sitt stoff – jamfør Lies hardhendte
stilisering i skildringen av den typiske nordlendingen – som om han eksisterte –
og Hamsuns ironiske avstand til sine figurer og deres miljø. De kunne skape en
dikterisk virkelighet med slike innslag fra nordnorsk natur og folkeliv de hadde
bruk for som originale kunstnere, og Hamsun kunne fritt skape en personlig
stil med pikanterier fra nordnorsk dialekt, men uten systematisk etterlikning.
Det ble stor diktning, rikt perspektiv og en blendende stil av det, men som
realistisk nordlandsskildring faller også hans verker igjennom i forhold til en
heimstaddikters nærgående, detaljriktige beskrivelser – ikke sjelden reine
illustrasjoner til bygdebøkenes nødtørftige opplysninger om mennesker og
forhold.
Selv om Nord-Norge ikke er noen konstant størrelse i Regine Normanns
diktning, men forandrer karakter i samsvar med hennes personlige utvikling fra
refser til forsvarer, er det alltid sentralt. Hun kunne trygt si at ingen hadde
beskrevet landsdelen som hun, for det beste i hennes diktning bygde på
autentisk stoff sett gjennom et sterkt og særpreget temperament. Og Jørgen
Bukdahl kunne like trygt hevde at det først var med Regine Normann at
Nordland rykket inn i litteraturen i hele sin bredde. 124 Så sentral er hun.
123 Denne montasje-/konstruksjonsteknikken, som bestod i å skape litterære miljøer, figurer og skjebner
på grunnlag av trekk lånt fra faktisk eksisterende miljøer, mennesker og skjebner brukte også
Andersen – se Hougen 1953, s. 15 og passim. At modellbruken stundom ble nærgående og nærmet
seg kopi, var vel ikke til å unngå. Metodevalget skyldtes vel både et ytterliggående sannhetskrav og
personlig legning hos forfatterne.
124 Se Bukdahl 1926, s. 220.
266