Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

ildet blir fortegnet. Nord-Norge er her mulighetenes, spenningens og naturskjønnhetens
forunderlige land.
Alle Regine Normanns romaner utmerker seg ved episodisk preg og novelleaktige
kapitler. Det er i skildringen av det enkelte opptrinn eller folkelivsbilde
de har sin styrke, ikke som kompositoriske helheter. Det stemmer også med
bildet av Regine Normann som en muntlig forteller av rang, ettersom den
muntlige framstilling gjerne holder seg til det lille format. Derfor er det merkelig
at hun så sjelden lykkes som novellist - ”Heimgaave-Kua” er ett av de lykkelige
unntak. Fortellingene i Min hvite gut (1922) og Usynlig selskap (1934) er
stundom interessante, stundom gripende, sjelden noe mer. Derimot ble
eventyr- og sagnsamlingene hennes: Eventyr (1925), Nye eventyr (1926),
Nordlandsnatt (1927) og Det gråner mot høst (1930) avgjorte suksesser. Professor
Knut Liestøl anmeldte de tre første og gav dem utmerket kritikk. 118 Han
sammenliknet begeistret med Asbjørnsen og Moes utgaver, og samlingene –
den fjerde også – er uten tvil nordnorsk fortellerkunst på sitt beste.
Da de kom ut, hadde Regine Normanns lesere for lengst assosiert hennes
Nordland med eventyr og sagn, særlig det siste, og hver eneste roman hadde
hatt ett eller flere bidrag. De utgjør da også, om vi kan si det slik, den tredje
dimensjon i hennes nordlandsskildring idet de innfører det sjelelige element,
dybden i bildet. Måten de er brukt på i romanene, er noe forskjellig. De kan
komme som løsrevne brokker sprengt inn i skildring av natur eller
menneskesinn og røpe fantasi, lengsel, overtro, naturangst og lignende. Et
prakteksempel på slik bruk har Regine Normann gitt i Bortsat, der hun skildrer
høstnattens redsler slik de fortoner seg for et oppskremt barnesinn (sitert
ovenfor). Her er rester av gjenganger-, utbor- og draugsagn vevd sammen med
andre folkloristiske elementer til en fortettet og virkningsfull karakterstikk.
Men eventyrene og sagnene kan også komme som helheter fortalt av én
romanfigur for en annen. Da tjener de som avveksling (Normann 1906, s. 54-
68) eller forvarsel (Normann 1905, s. 75-81), som prøver på bygdekultur eller
fortellerbegavelse (Normann 1905, 1906), som ledd i folkelivsskildringen
(tydeligst i Dengang -) eller som stemningsskapende innslag rett og slett.
Uansett funksjon kjennes de gjerne som fremmedelementer i romanen når de
kommer uavkortet. Det var derfor en lykke at Regine Normann gav dem ut i
118 Se Syn og Segn,hft. 10, 1927, Den 17de mai, 26.03.28.
263