Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Sidsel Krosby Meløe
Regine, Jesusglunten og vi
Regine Normann var lærer. I over tretti år arbeidet hun ved Sofienberg skole
på Oslo østkant, fra 1901 til 1932. Men hun ble født og vokste opp i Bø i
Vesterålen, og hun bodde også noen barndomsår på gården Breivika i
Trondenes, nær Harstad. 91 Når lærerinnen Regine skulle holde kustus på røffe
skolegutter fra Rodeløkka, roet hun dem ned og fanget deres fantasi med
eventyr og fortellinger om en annerledes verden. Hennes eventyr og sagn var
annerledes også på den måten at de hadde sine røtter i landet og havet langt
nord, et land som for disse guttene må ha fortonet seg som eventyr- og havlandet
selv.
Da hun nærmet seg pensjonsalderen, samlet Regine Normann en del av disse
sagnene og fortellingene i to bøker, Nordlandsnatt i 1927 og Det gråner mot høst i
1930. I begge bøkene er de enkelte historiene skrevet inn i en rammefortelling
om folk som er sammen i godt lag og forteller hverandre historier om skrømt
og annet som de enten selv har erfart eller hørt andre fortelle.
Hovedpersonen i begge rammefortellingene er Kari Aronste, som driver en
melkebutikk i hovedstaden og som nå er kommet på sommerbesøk til sin bror
og svigerinne i Sørviken, han Mekkel Aronsa og ho Mekkel Johanna. I rammefortellingen
møter vi naboene rundt Karis familie i Sørviken, fiskere og bønder,
husbondsfolk og tjenestefolk. Vi får følge med i arbeide, både sløkesanking 92
og sildefiske og bygging av ny gravplass på kirkegårdsøya. Men mest hører vi
om hvileøktene, der alle samles om god mat og drikke og får tungene på gli i
en trivelig atmosfære. Vi skimter Regine Normanns egen skikkelse bak Kari
Aronste og i skildringene av de festlige samvær rundt et godt matbord. Regine
ble viden kjent i Oslos forfatterkretser for sin evne til å skape god stemning
rundt sine rause oppdekninger i leiligheten i Stensgaten.
91 Her, som ellers, henter jeg de biografiske opplysningene fra Willumsen (1997).
92 Sløke eller fjellkvann, Angelica archangelica, er en sterkt aromatisk skjermplante med gulgrønne
blomster og grov rot og stengel. Kalles også ”kvannerod” ifølge Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk
ordbog over det norske og det danske sprog (1903-1906). Fjellkvann kan bli 60-150 cm høy og er vanlig i
størstedelen av fjellet. I kystområdene i Nord-Norge møtes fjellkvann og strandkvann. Fjellkvann har
tradisjonelt vært brukt som grønnsak og krydderplante. Rot av kvann blir brukt i folkemedisinen. De
som har vært med på sløkesanking, sier at de ”gjekk i kvannskogen”.
236