Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

For Ragna er lærergjerningen viktig og ansvarsfull, og hun tenker på at slike
som Kari Lund er ”helgener” på jord (ibid., s. 120), men inspirert av
Drummonds parasittisme, ser hun fallgruver:
88
Men men – – hun maatte tæggnke på Drummond igjen, fandtes der
monstro den gjerning til, som mere forraaet og forsimplet, end netop
lærergjærningen, naar den toges i egennyttens og fanatismens tjeneste?
Var det Guds hevn og naturens hevn for foregripelse paa liv som vilde
vokse og utfoldes hvert i sit slags, som rammet og skapte disse golde
vrængbilleder av mennesker. (Ibid., s. 120.)
Også etter dette angrepet på dårlige lærere, basert på Drummonds sammenholding
av vekst i naturen og åndslivet, og hans angrep på ”parasitter”, lar forfatteren
Ragna moderere seg enda en gang: ”Nei fyda! Hvordan var det
tankerne svév. Hun skulde sandelig holde op med at læse i den boken, ellers
blev hun skrullet.” (Ibid., s. 120.) Likevel går teksten direkte over i et ønske om
at det skal tre fram en person som kan tale barnas sak, og: ”skaffe ly og fred for
det som skulde spire og vokse” (ibid., s. 120). Kapitlet ender i den rene
storhetsdrømmen: ”– Tænk om det var hende som var den utkaarede. – Staa
paa talerstol under Guds tindrende blaa himmel og tale barnets sak for tusener
og atter tusener. Se dem aandeløs lyttende, grepet til taarer, følge hvert av
hendes ord.” (Ibid., s. 120.)
Storhetstankene blir litt punktert ved at Kari Lund avbryter tankerekken: ”Er
du syk, Ragna? Du taler jo ganske høit.” (Ibid., s. 121.), og i neste kapittel viser
det seg at den overlæreren Ragna har betrodd ”sine hellige drømme” (ibid., s.
125), stiller seg tvilende til Drummonds tankegods: ”I mange ting stemte han
ikke med ”Naturens Lov i Aandens verden”, og hun var ikke aldeles tryg for, at
han ikke gjorde bitte litet granne nar av hende for hendes sværmeri for den
boken.” (Ibid., s. 125.)
Slik svekkes kanskje Ragnas idealer, men når romanen like etter på nytt lar
henne knytte sin lærergjerning opp mot Drummonds framstilling av
sammenhengen mellom natur og ånd, har teksten likevel en sterk appell. I
lyriske bilder sammenligner Ragna den nye klassen med 40 gutter med
måsunger på holmen hjemme i Nordland om våren: ”de laa fjærløs mellom
stranter av vintergammelt straa og blunket med rædde, blanke øine” (ibid., s.
125), og det virker dypt følt når hun deretter slår fast at hun skal oppfylle
Drummonds omsorgskrav: ”hos hende skulde de ha ly og ro til at befinde sig