Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

De erfaringene jeg hadde med meg fra barnehager og behandlingshjemmet,
hvordan barnas oppslukthet og engasjement kom til syne, vil jeg tro jeg deler
med mange voksne som har formidlet eventyr til barn. I denne artikkelen
ønsker jeg å gå i dybden på hva denne relasjonen mellom eventyr og barn
handler om. Jeg vil prøve å tydeliggjøre at eventyr som ”Ringelihorn” har noe
svært viktig å bidra med i barns utvikling. Det viktigste, tenker jeg, handler om
dyp visdom om livet selv. Om hva som gir muligheter for et godt liv, og hva
som hindrer det samme. Om livsmot og håp.
Som eventyrformidler er det også betydningsfullt å ha kunnskap om hva det er
med eventyrets form som gjør at lytteren blir ”dratt inn i” eventyret.
Min hovedinspirasjon i forhold til temaet livsmot er teolog og filosof Paul
Tillich (1886–1965). Slik jeg tolker Tillich, er livsmot knyttet til dyp erkjennelse
– til det å komme nær de dype eksistensielle sannhetene i livet – og til det å
handle i tråd med denne erkjennelsen (Tillich 1979). Forutsetningen vil da være
et utviklet følelsesliv og refleksjoner over forhold som er ”av ubetinget
betydning” for oss som mennesker. Å få kontakt med denne dimensjonen i
livet er en forutsetning for håp og livsmot. Min tanke er at eventyr kan være et
medium som kan være en hjelp til å få kontakt med de tingene som virkelig
betyr noe for oss mennesker. De gir oss mulighet til å identifisere oss med
helter som på en måte blir en konkretisering av begrepet livsmot.
Eventyrheltene blir jo helter nettopp fordi de oppnår kontakt med noe dypt
menneskelig i seg selv og i møte med andre, og handler ut fra den drivkraft
denne eksistensielle vissheten gir dem.
Et annet teoretisk utgangspunkt vil være Hans Georg Gadamers filosofiske
hermeneutikk (Gadamer 1975, 1996). En hovedtanke i hans teori er at
forståelse/erkjennelse/”sannhet” oppnås gjennom erfaring, gjennom å være i
en opplevelse. Overført til barns møte med eventyr kan man tenke at eventyret
selv vil presentere sine ”sannheter” til barn som har ”blitt fanget” og har ”gitt
seg hen” til eventyret. Hva barnet faktisk ser og oppfatter vil avhenge av det
enkelte barns forutsetninger og erfaringsbakgrunn. Selv om vi aldri kan fastslå
hva enkeltbarn lærer av et eventyr, kan det allikevel være grunn til å fokusere på
noen av de mulighetene for erkjennelser som ligger der.
En av de som har tatt for seg elementer ved blant annet eventyr som gjør at
barn lett fanges, er Kieran Egan, en kanadisk professor i pedagogikk. Egan er
spesielt opptatt av betydningen av de formmessige sidene ved eventyr, at
132