Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

256
Omstændelig børstet Mikkel rusket av høvlen og la den i værktøikassen
og sopte flisen av bukselaarene, og saa ruslet han til fembøringen og
strøk ømt over baatsiden med de arbeidskrøkte fingre, og en taare silret
fra øiekroken og ned i skjægget. (Ibid., s. 187 f.)
Skildringen av den politiske gjæringen sosialismen skapte i kystsamfunnet, med
nytenkning og nyorientering på mange områder, utgjør et viktig bimotiv i boka
og er noe av det fineste ved den. Og den som setter det hele i gang, er pastor
Rogne (det vil si Alfred Eriksen, Karlsøy) og hans avis (Nordlys, Tromsø). 110
Han er den eneste som gir Sara (Regine Normann) støtte i kampen for å fri seg
ut av ekteskapet med Olai Oredal (Peder Johnsen). Hos soknepresten (pastor
Ole Alm) er det ingen hjelp å få. ”Han sendte mig fra sig i en tung stund med
sin præstelige forbandelse som reisefølge”, forteller Regine Normann moren i
et brev (25.07.06). I et annet (3.12.08) røper hun enda flere modeller: ”Den
langkjakete gav Anne Langmoen mig modellen til (…) men præstefruen, du,
det er fru Alm i egen høie person.” Soknepresten sjøl har nok måttet svare
også for det Alms formann i stillingen, pastor Uchermann, hadde å gjøre med
Regine Normanns ulykksalige giftermål. 111 Bak familien på Skar spøker på den
andre siden familien Nicolai Lockert, Mårsund.
Som i Bortsat, så i Stængt: Handlingen er i hovedsaken autentisk, men til første
og siste del av Saras historie – om barndomsheimen, nedkomsten og
sjukdommen – har Regine Normann brukt en annen modell. Ellers har hun og
mannen hatt den tvilsomme fornøyelsen å posere. Stængt er da tredje og siste
delen av Regine Normanns oppgjør med Nordland fra sin barndom og
ungdom, og forståelig nok bitrest av alle. Det første kapitlet skrev hun i
Storbukta i Bø. Der trivdes hun, men så seint som i 1919 grudde hun seg
fremdeles til å se Malnes igjen. Når hun derfor utelater Krabvaag-naturen i
skildringene herfra, må forklaringen være at hun etter all medgangen som lærer,
forfatter og kvinne omsider hadde funnet et riktigere perspektiv på fortida si.
Utkastet til Krabvaag var et utpreget depresjonsskrift der alt ved heimbygda
var svart.
Med denne romanen hadde Regine Normann lagt bak seg første stadium i
forfatterskapet, og angrepet hadde stadig vært rettet mot det autoritære
110 Navnene i parentes viser til modellene. Eriksen ble gjenkjent av flere anmeldere, for eksempel av
Fernanda Nissen i Social-Demokraten 5.12.08, og han anmeldte sjøl boka i Nordlys 2.12.08.
111 Se Straume 1963, bind 2, s. 51 f.