Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Fisken greidde ikkje komme nær linsettingen hans uten å krøke seg fast,
og føglan datt, bære han peika på dem med børsa. (Ibid., s. 57.)
I det første sagnet som Kari Aronste forteller, er det også en same som er
hovedperson, Ramn Ola, som hun benevner for både ”finnkall” og ”trollkall”
(ibid., s. 22).
I nordnorsk fortellertradisjon er det kjent og akseptert kunnskap at samene er
trolldomskyndige, og at de kan hevne seg med trolldom når de kommer i
konflikt med nordmennene. Ifølge folkloristen Stein R. Mathisen (1990) står
”gand-begrepet” nærmest som noe etnisk kjennetegnende ved den samiske
folkegruppen. Disse forestillingene er gamle – vi kan finne sporene så langt
tilbake som til den norrøne litteraturen. I forbindelse med misjonsvirksomheten
på 1700-tallet ble samenes gamle religionsutøvelse forbundet med
djevelens virksomhet, og forestillingen om at samen har vært forbundet med
djevelen, har levd hardnakket videre i folketradisjonen 82 . Dette ser vi også i
Nordlandsnatt. Når Mekkel forteller om Finn-Jonettas død i slutten av
”Fegdvarsel”, sier han at hun stod i pakt med djevelen: ” Og da kreftene ho
hadde å stå imot med var opbrukt, kom han ho hadde forsvoret sig til og
hentet det hannes var.” (Ibid., s. 114.) Johanna, som tidligere har fortalt mange
fortellinger om Finn Jonetta og trolldomskunstene hennes, tar avstand fra
Mekkels utsagn: ” - Gud forlate din munn, Mekkel min, hvordan er det du
snakker! Ho Finn Jonetta døde som et annet menneske og blev lagt i kiste og
begravet på kristelig vis.” (Ibid., s. 114.)
I denne sekvensen er det interessant å studere fortellerinstansen i teksten.
Sitatene ovenfor er gjengitt i direkte tale. I den påfølgende sekvensen aner vi en
større distanse til Johanna, og utover i avsnittet blir stemmen mer og mer
farget av den eksterne fortelleren:
Det eneste som kanskje var å hefte sig ved, var at hun efter døden blev
sortblå i ansiktet og den venstre siden. Men det kom av at hun hadde
sånn hård en død og av slaget hun slog sig mot holken, sa Mekkel
Johanna, som var et rettenkende menneske, og ikke vilde la motviljen
hun bar på, få lov til å komme til orde efterat fienden var stillet for sin
Gud og dommer. (Ibid., s. 114.)
82 Se Stein R. Mathisen 1990, s. 63-73.
221