Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

248
Annekskirken, der presten holder preken hver 3. søndag (ibid., s. 84),
står på eide (=Eidet), nemlig mellom Åsanfjorden og Malnesfjorden,
som begge stikker inn fra Nordishavet (ibid., s. 19). Like bortenfor
Eidskirken er Øra, et lavlendt nes innerst i Malnesfjorden (ibid., s. 19).
Her er det treløst og bart med utsikt til lange myrer og vassjuke jorder
(ibid., s. 22).
På andre sida av (Sunds-)strømmen (ibid., s. 19) ligger grenda Sund, og
ytterst i Åsanfjorden ligger så Krabvaag (ibid., s. 28) / Nykvåg. Like ved
rager (Gards-)nyken i været (ibid., s. 107), ett av de obeliskformede
fuglefjellene der (ibid., s. 104).
Mellom Gardsnyken og Tussen åpner landet seg mot havet som en stor
V med Vågen ute på venstre bein og den lave Nykeraen på tvers over
resten av åpningen – jamfør Raen, der Karen bor. I en halvkrets rundt
om står nakne og forrevne fjell og stenger mot sør, øst og nordøst.
Forholdene i Krabvaag er identiske med dem i Nykvåg bortsett fra en
detalj: på s. 12 i Krabvaag er vågen skildret helt korrekt, på s. 68 ff.
minner den mer om havna i Hovden. Den hasardiøse innseilingen som
er skildret her, ville også ha passet bedre på Hovden. Regine Normann
hadde vært lærer begge steder.
Selve navnet Krabvaag er trolig laget etter mønster av Kobvåg, et sted i nærheten
av Nykvåg. Ellers har Regine Normann lånt et par navn fra Breivik ved
Harstad, Næverbakken og Rypåsen. Både nylaging og systematisk blanding av
navn fra Bø og Trondenes utvikles etter hvert til en fast kamuflasjeteknikk hos
henne. Det Bø vi finner skildret i Krabvaag, er ugjestmildt og hardt med farlige
vinterstormer og råkalde somrer:
Isende kold havskodde hadde seget ind vaagen og drev om graavaadt og
sleipt fjeld. Gjennem husenes mindste spræk og gløtt sived den ind, saa
folk huttred og la i ovnen, endda det var sommersdag. Den væden
fæstned klamt i haar og skjeg, og naar kjørene kom hjem til melking om
kvelden, silte det af dem som efter regn; men gjeder og sauer stak sig
væk, hvor de fandt en lun fjeldhammer, og blev rent borte i skodden
kveld efter kveld, alt det kvindfolkene hauked og lokked.
Paa de græsgrodde engflekkene mellem ur og langs fjære stod
sammensunkne, brunbrændte høisaater og raadned, og nattefrosten