Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Dengang - noen trekk som gjør det meningsfylt å snakke om den som historisk
roman. Den skildrer fortid, den bruker konfliktstoff som hører historisk fortid
til, hundre år før skrivetidspunktet, og den skildrer seder, skikker, tro og
overtro, vett og uvett, som i alle fall er lagt hundre år tilbake, selv om mye av
det utvilsomt er formet av den samtid det ble skrevet i. Det kan i denne
sammenheng være et tilleggsproblem at tradisjonsstoffet i stor grad handler om
overtro, om vandøde barn som går igjen og kan sendes i ondskapens ærend
rundt bygda, om mørkemakter som tas i bruk for simpel menneskelig hevnlyst,
om hain Meisk og finnenes gjeik og trolldomsformler som får fatale
konsekvenser for buskap og mennesker. Det er ikke uten videre sikkert at
Syvert-Andrine eller Rein-Ellen burde hatt den posisjon de har i romanen, om
den valgte å være mer historisk, men derimot kunne flere av de endringer i
levevilkår – skiftende tilsig av fisk og sild, gjeldsbyrden og bindingen til
gjestgiverne – vært gjort mye mer ut av. Det ville også være tenkbart med en
utvidelse til aktiv skildring av folks væremåte og oppførsel heller enn Telmans
enkle tanker om dette tidlig i romanen. Forholdet mellom Telman og hans
sognebørn gir imidlertid svært gode folkelivsbilleder og gjør at deler av
romanen fungerer ypperlig som en mer statisk historisk roman. Under alle
omstendigheter er det konkrete historiske materialet lite av omfang og brukt
nokså spredt, og bruken av lokal tradisjon og av modeller er uten større
betydning for romanens dokumentariske og eller historiske dimensjon.
Den forfatter som setter seg ned med et tradisjonsmateriale pluss sin egen
skapende fantasi og plasserer historien hundre år tilbake i tid, har en
enestående mulighet til å skrive sin historie i lys av den form for fasit som
hennes egen tid hundre år senere faktisk utgjør. Ja, kanskje finnes det ingen
muligheter for å ”gjenskape” historien ”slik den egentlig var,” men bare å
skape den, i ens egen tids mønster og uttrykk og språk og forestillinger.
Tidsavstand blir et nøkkelord for enhver historisk roman, om den overholder
strenge genrekrav eller ikke. Hvordan utnytter Normann dette?
Svaret er vel at hun bare i liten grad utnytter det. Vi har vist til metakommentaren
i teksten hvor Gamlemoderen sier noe som kan forstås som en
kommentar til teksten, og som vi bør undersøke i forhold til vår forståelse av
romanens prosjekt. Men ellers er det ingenting ved den autorale fortellers
holdninger, ved de mer allmenne og såkalt nullfokaliserte tekststykkene, som
løfter seg over hovedteksten som foregir å være uberørt av formidlingsproblem,
tradisjonsoverføring, kunnskap om og innsikt i de mange over-
103