Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

Hans H. Skei
Dengang - som historisk roman
Det finnes et sted i Dengang - hvor romanen indirekte sier noe om seg selv som
tekst og som fortelling. Det er der hvor Margrete har dratt på besøk til
Gamlemoderen for å se sitt eget barn, Enok. Hun har en tanke om at med ham
på armen skal hun kunne trø over dørstokken til Jochum Telman, og ingen skal
kunne stemple ham som lausingsunge. Hun forteller Gamlemoderen om det
hun og presten har snakket om, og hva som gjør det umulig for de to som
holder slik av hverandre å gifte seg. Gamlemoderen står steilt på det synet alle
som får komme til orde har, og som også forfektes av romanen som helhet,
nemlig at det er så ærbart det overhodet kan være å føde sin festemanns barn.
Litt etter litt går det opp for henne at presten langt på vei deler en slik
forståelse. For ham er det bare flere hindre å komme forbi. Han har aldri visst
at kjærligheten kunne være så sterk, men kirkens bestemmelser står i veien for
de to elskende. Margrete beretter alt dette som uten tvil er selve kjernen og det
bærende historieelement i hovedfortellingen i Dengang - . Man skulle tro at
Gamlemoderen med sin tillit til Vårherre og en gudstro over all forstand hadde
sett og opplevd det meste slik at intet menneskelig var henne fremmed. Men
det hun nå hører fra Margrete, er annerledes – ja, det er bent frem uvirkelig,
ikke-realistisk, oppdiktet, i alle fall ikke til å tro på. Slik kommenterer Gamlemoderen
Margretes beretning og slik peker dermed teksten i Dengang - på seg
selv: ”Men da slog gamlemoderen hænderne ihop. Var det net som at høre
oplæst av en historiebok, det Margrete sat og berettet, og like sørgelig som
visen om Axel og Valborg. Hun fik hende til at fælde mødige taarer, gjorde
hun. (Normann 1912, s. 121.) 40
Hovedhistorien i romanen Dengang - har altså de elementer i seg som gjør at
den oppfattes som noe fra ”en historiebok” – det vil si som fortelling, og det er
en sørgelig fortelling – ”like sørgelig som visen om Axel og Valborg.” Hvor
mye vi skal legge i denne kommentaren til det som fortelles i romanen, eller til
denne konkrete referansen til annen litteratur – til en velkjent middelalderballade
som er blitt skillingsvise, er vanskelig å avgjøre. Men viseteksten brukes
aktivt enda en gang i romanen, og det er mye som tyder på at romanen så å si
40 Sidehenvisninger er til førsteutgaven av Dengang - , 1912.
96