Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

ekteskap mellom datteren, Paulina, og en ugudelig fjordfinn, Øra-Jon, påfører
hun henne barselfeber og død.
Karen er en relativt ny oppfinnelse i boka. Hun manglet i det manuskriptet
Regine Normann viste Ibsen en gang i 90-årene. 102 Der var Jon svikeren, men
uten annet motiv enn sin egen geilhet. Karen har derimot flere, samtidig som
hun representerer tendenser i bygdemiljøet Regine Normann hatet av et godt
hjerte. Både Karen og broder Tallaksen, den forette lekpredikanten, nærmer
seg karikaturen. Regine Normann er ikke nådig i karakteristikken.
Likevel blir det en slags balanse i skildringen av bygdefolket på grunn av
forfatterens kontrastteknikk, for opp av denne grå armod stiger rakryggede og
helstøpte personligheter som Lars Johan og kona hans, for ikke å glemme
madam Iversen, som tydelig er etter Regine Normanns hjerte: ”Og stod nogen
blank for ham, maatte det være hende. Som en mor hadde hun været for hele
fiskeværet” (ibid., s. 130).
Lars-Johan Else og madam Iversen er høykirkelige og holder seg borte fra
broder Tallaksens møter. Karen er lavkirkelig og deltar ivrig i dem. Der går det
religiøse skillet mellom krabvaagingene, som mellom bøfjerdinger både da (ca.
1895) og seinere.
Ellers er det ikke rart bevendt med åndslivet i dette bygdesamfunnet, og
kulturlivet innskrenker seg til sagnfortelleren Lars-Johan Elses bidrag og
festlagets folkelige visesang. Det lyder ille, men skildringen forklarer i alle fall
noe av den psykologiske bakgrunnen for vekkelsen midtvinters: Kvinnene –
særlig husmannskonene – ”trængte næring for følelseslivet som andre
mennesker” og fikk ”øget livsmod og rigere tankeliv” av den (ibid., s. 84 f.). Til
den religiøse motsetningen svarer det altså en sosial: Storkarene holdt seg unna
emissærene (ibid., s. 85), småfolk trengte dem. Men Regine Normann unngår å
trekke den marxistiske konklusjon at ”religion er opium for folket”. I hennes
Bø utgjør husmenn og samer det sosiale bunnsjikt, og det stemmer med de
faktiske forhold, selv om de gjør mer av seg i bøkene hennes enn deres antall
skulle tilsi: I 1865 var det 34 samer av en befolkning på 2200 (1,5 %), i 1875
var det 110 husmenn, i 1910 bare 59. 103 Overklassen bestod av handelsmenn og
102 Se Tanum (1950). Manuskriptet fra ura bærer tittelen ”Paulina” og finnes i Regine Normanns
privatarkiv, Universitetsbiblioteket i Tromsø.
103 Se Straume 1962, s. 371, 377.
250