Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

å spionere. Vi ser at romanens gode krefter settes inn mot de nedbrytende og
ødeleggende; også her hvor de setter seg ut over samfunnets konvensjonelle
forståelse. Kanskje ligger det et viktig poeng i at Margrete allerede har lidd så
stort et tap, at de gode og velmenende unner henne også det som skulle være
uoppnåelig. Romanen formidler tydelig det utenkelige og urettferdige i at et
menneske som Margrete skulle måtte bære enda et tap, og lever opp til den
gode tanken om en slags balansert rettferdighet i verden der tapet skal lede til
vinning, og at det også er noe man vokser på. Alt annet i samfunnet utenfor i
romanen Dengang - ligger ikke under for en slik forståelse: her er det en barsk
virkelighets krav som bestemmer, og som på ingen måte kompenserer for tap,
armod, elendighet, men i all hovedsak sørger for å forsterke ulikhet og i verste
fall ta fra dem som intet har.
Et viktig element i det intrikate spillet som gjør at Telman og Margrete til slutt
kan få hverandre, etter at Margrete til og med har forsøkt seg på
trolldomskunstner og gitt opp, er bygdefolkets petisjon til prost og biskop
under visitasen i Vågan. Den kan synes noe umotivert i teksten, hvis vi ikke
uten videre godtar at allmuen føler godhet for sin prest som i det meste godtar
dem som de er og ofte synes å dele deres sorger og gleder med dem, selv om
han i stilling og stand er høyt over dem. Kanskje er hans oppførsel i bryllupet
mellom Nils og Johanne avgjørende. Her sørger presten for at de to blir gift,
og han deltar i festlighetene etterpå. Han er også den som forklarer og
forsvarer at finn og bufast gårdsdatter både kan og skal få hverandre. Han gjør
dette på tross av sin egen situasjon, og plutselig – via gammelklokkeren i
Malnes, Nils Johannesen – han som engang hadde kysset jomfru Stoltz midt på
munnen – tar bygdefolket affære. De vil be for sin prest og oppnå rettferdighet
og rimelighet. I mellomtiden har vi lært at presten både bryter jord og driver
fiske fordi han forbereder seg på å si fra seg embetet for å få sin Margrete.
Skritt for skritt leder forfatteren oss til å se det rimelige og uunngåelige i at
biskopen til slutt sier, ”Vi indvilger.” Det er kanskje merkeligere å lese hans
begrunnelse: ”Krigen gaar over landet, Randulf, og dette er ikke tider til at
negte en broder i nød vor hjælp” (ibid., s. 256). Bortsett fra at krig og uår
kanskje gjør at biskop og prost har hendene fulle, er dette unektelig en tynn
begrunnelse for å sette seg ut over kirkens bestemmelser. Forklaringen ligger
annetsteds, i de tre utsendingenes evne til å formidle hvem presten deres er,
hva slags forhold de har til ham, og hvor maktpåliggende det er for dem alle –
ikke bare for de to som vil ha hverandre – at et unntak gjøres. De kan til og
107