Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

egne samlinger. Det gjelder kanskje spesielt sagnene, som bærer så mye nordnorsk
historie, kultur og lynne i seg.
Eventyrene er underholdning, i Regine Normanns Nord-Norge som ellers,
sagnene er ”krystallisasjonar av folketrua”, som LiestøI sa i sin anmeldelse,
derfor røper de mer av nordnorsk tenkemåte enn noe annet. Og Regine
Normann var ikke bare ”kongenial med emnet” (Liestøl), hun fulgte etter eget
utsagn regelen om ikke ”å bregde av” når hun fortalte, og delte folketroen. 119
I et brev heim (13.12.19) forteller hun moren om spiritisme-seansene i hovedstaden,
og om hvordan deltakerne prøver å komme i kontakt med døde og
”løfte sløret for det hinsidige”. Så legger hun til: ”Jeg gaar ikke til slike møter,
trænger det ikke, for jeg har aldri tvilt paa et liv efter dette, og at de døde er nær
os.” Denne holdningen til sagnene og deres innhold kom henne til nytte som
forteller. Sagnene fikk hun hos slekt og venner, særlig i Bø. 120 Det er også
scenen for rammefortellingene både i Nordlandsnatt og Det gråner mot høst – noe
av det mest uforglemmelige i hele forfatterskapet. I sistnevnte verk
forekommer det festlaget Rolv Thesen hedret med navnet ”et nordnorsk
selskap, et symposion i sitt slags”. 121 Der hadde Regine Normann sjøl sittet til
bords. Kari Aronste er nemlig ingen andre enn Regine Normann sjøl – med de
nødvendige tillempninger, resten er slektninger og kjenninger heime i Bø. Det
skjønner man av følgende redegjørelse til Andersen, skrevet i Storbukta så
tidlig som juli 1905 (16.07.05):
264
Den store begivenhed i Jørgenfjorden siden sidst jeg var her, er at de har
faat sin egen kirkegaard. Den ligger paa Kalvøia, og nydelig vakkert er
der paa øia, med udsigt til aapne fjorden og allikevel lunt og godt.
Sprinkelgjærdet rundt kirkegaarden er av bedste sort matrial. Det de først
fik sendt fra Namsen dugde ikke, de skikket det tilbake, kjøbte sig første
sort bord og planker, og ven og fiende slog sig sammen til at gjøre det
færdig. De saget og økset og høvlet en dag og halve natten, og saa stod
det der, og kvindfolkene kogte sjokkolade, smurte lefser og laget god mat
og rodde til dem med. Og mens kallene aat, plukket de spon og flis og
flidde rent for rask og skrap. Nu venter de klokke fra Trondhjem til at
119 I Lørdagskvelden 17.08.37 gjør hun greie for overleveringsmåten for sagn og eventyr i sin barndom og
antyder at hun har fulgt den som voksen.
120 Sagn- og eventyrskatten ”har jeg fått fra to steder, fra mors slekt i Vesterålen og fra fars i Trondenes”,
har Regine Normann fortalt i et intervju med Nidaros 3.03.28. Men etter brevene å dømme, må Bø ha
vært den viktigste kilden, særlig moren hennes.
121 Se Thesen 1951, s. 93.