Regine Normann i hundre år - Munin - Universitetet i Tromsø

I begge rammefortellingene møter vi et folk og en verden som skiller seg sterkt
ut fra den verden av fattigdom og menneskelig hardhet som møter oss i
Krabvaag, hennes første bok nordfra. Og selv om litteraturens ”Krabvaag”
ligger i utkanten av hennes egen barndoms verden, har hun nok sett fattigdom
og har selv, som barn, opplevd både hardhet, savn og tap.
Men i de to rammefortellingene, som begge er lagt til hennes barndoms
verden, er det ingen hardhet eller bitterhet. Der henter hun frem de gode
stundene hun også har opplevd som barn og lar dem prege forholdet mellom
folk, der de møter hverandre med sine forskjellige historier.
Det ligger et drag av forsoning over rammefortellingen i de to bøkene. Det er
som alder er med å legge mildhet over livet slik forfatteren i Oslo minnes
menneskene der nord. De voksne, kvinner og menn, eldre og yngre, behandler
hverandre med hensyn, respekt og varme. De forteller tillitsfullt for hverandre
og hører med interesse på hverandre. Enhver får sin plass uten konkurranse og
kamp om oppmerksomhet. Kan vi ane en god klasseforstander i bakgrunnen?
Det er i det hele tatt en påfallende god og varm tone mellom alle personene i
disse rammefortellingene. Men dette står i sterk kontrast til innholdet i de
fortellingene personene bidrar med. Disse menneskene vet å by på nifse
fortellinger. Her handler det om dauinger og skrømt, om draug og ondsinnet
ganning, om det mørke og farlige til havs og til lands og i mennesket selv. Her
lever døden og tragediene, ondskapen, tapene, angsten og fattigdommen i rikt
monn.
Regines mormor, Serine, skal ha hatt et lager av spøkelseshistorier å fortelle, og
det samme hadde tjenestefolkene i kjøkkenet og i bårstua 93 i Breivika i
Trondenes, der hun bodde hos sine fosterforeldre fra hun var fem til hun var
elleve år. Regine Normann hadde selv først foreslått tittelen Skrømt på den
første sagnsamlingen, men forlaget mente Nordlandsnatt ville være en bedre
salgstittel.
Rammefortellingene legger et forsonende og kanskje forskjønnende lys over
Regines heimtrakter i Vesterålen. Mens det farlige og aggressive fra barndom
og ung voksen alder får plass i de fortellingene disse gode menneskene byr på.
93 Bårstua var et mindre hus på gården, atskilt fra hovedhuset, der særlig tjenestefolk holdt til. På de eldre
storgårdene i Nord-Norge, som Breivika var, finner vi gjerne våningshus, bårstue, stabbur og fjøs.
237